Til forsida Til artikkeloversikten Om hjørnet

100 år tilbake

av Ebba Wergeland

publisert i Klassekampen 10. oktober 2003


(Kronikken er skrevet før LO og de andre arbeidstakerorganisasjonene trakk seg fra det regjeringsoppnevnte utvalget.)

Snart kommer arbeidslivslovutvalgets forslag til revisjon av dagens 100 år gamle lov. Utvalgets flertall tenker som partiet Høire i 1885 og Fremskrittspartiet i dag.

I 2000 kunngjorde LO-ledelsen at arbeidsmiljøloven av 1977 trengte revisjon. «Det er… grunn til å spørre om loven gir tilstrekkelig vern og svarer på dagens utfordringer,» sto det i debattheftet til medlemmene. Men på LO-kongressen 2001 advarte mange mot lovrevisjon nå. De kjente Colbjørnsen-utvalgets forslag til premisser for ny lov (Nytt millennium – nytt arbeidsliv, NOU 34:1999). Den liknet til forveksling Fremskrittpartiets programpunkter om nedbygging av arbeidervernet. En lovrevisjon kunne like gjerne bli en rasering av lovverket, som en lov for mer menneskevennlig arbeidsliv.

Om noen uker kommer Arbeidslivslovutvalgets (ALL) forslag til revisjon av dagens lov. Allerede nå er det klart at skeptikerne på LO-kongressen fikk rett. Tidligere revisjoner av den hundre år gamle loven har styrket arbeidstakernes rettigheter i takt med velstandsutviklingen. Flertallet i ALL vil snu denne utviklingen. De har fulgt Colbjørnsen-utvalget og gått til angrep på selve fundamentet i arbeidervernloven: jobbtryggheten og arbeidstidsbestemmelsene.

Jobbtrygghet

Jobbtryggheten er den viktigste forutsetningen for forsvarlige arbeidsvilkår og dermed et godt arbeidsmiljø. Ingen arbeidervernlov kan beskytte den som bare har arbeidsløshet som alternativ til jobben. Spør løsarbeiderne i hotell- og restaurant eller dagligvarehandelen, de som bare har jobb når telefonen ringer. Verdien av en arbeidervernlov kan måles etter den jobbtryggheten den gir, hvordan den fungerer i perioder med arbeidsløshet, og for lett utbyttbar arbeidskraft, slik de fleste av oss er. Vi trenger bedre stillingsvern ved sykdom. Det tar ofte mer enn dagens 6-12 måneder for å bli fullt arbeidsfør igjen etter sykdom og skade.

Vi trenger bedre stillingsvern ved nedbemanninger, og strengere grenser for bruk av midlertidige ansettelser og leid arbeidskraft. Utvalgets flertall går stikk motsatt vei: De åpner for mer midlertidige ansettelser og dårligere vern ved nedbemanninger og tvist om oppsigelse.

Avkall på vern

Det blir påstått at dårligere oppsigelsesvern hjelper funksjonshemmete inn i arbeidslivet. På 1970-tallet brukte Hydro en egenerklæring ved ansettelser der det blant annet sto: «Hvis jeg på grunn av fortiet sykdom eller lignende skulle bli syk eller uskikket for det arbeid som jeg etter ansettelsesvilkårene er forpliktet til, er jeg oppmerksom på at jeg må slutte mitt arbeid hvis bedriften skulle forlange det. Det samme gjelder hvis det viser seg at jeg ikke tåler skiftarbeid eller andre forhold som har forbindelse med arten av arbeidet ved fabrikkene.»

Den som ble syk av forholdene på jobben, hadde på forhånd godtatt oppsigelse. Hvis svekket oppsigelsesvern ga rom for flere funksjonshemmete, skulle vel dette gi et skikkelig inkluderende arbeidsliv? Problemet er at teorien ikke stemmer. De friskeste går foran i køen, med eller uten oppsigelsesvern. Retten til arbeid kan ikke vinnes ved å gi avkall på retten til vern.

Arbeidstid

For hundre år siden representerte normalarbeidsdagen framskrittet, med lovfestet lengde og innenfor lovfestet tid på dagen. Debatten om normalarbeidsdagen og grensene for den var en debatt om hvem som skulle eie arbeiderens liv, skriver Seip i boka Sosialhjelpstaten blir til om norsk sosialpolitisk historie 1740–1920 (Gyldendal 1994). Virkelig frihet til eget liv sto mot det arbeiderne så på som en frihet på papiret, nemlig friheten til å inngå individuelle arbeidsavtaler.
ALLs flertall tenker som partiet Høyre i 1885 og Fremskrittspartiet i dag. Mindre lovregulering presenteres som økt valgfrihet og demokrati for arbeidstakerne. Færre bremser på bruk av overtid, natt- og søndagsarbeid kan kanskje oppleves som en «rettighet» for unge med boliglån. For de fleste andre betyr det ikke rettigheter, men risiko. Press på å være enda mer tilstede, økte vansker med å klare ansvar utenfor jobben, økte krav til utholdenhet og god helse, økt risiko for å tape mot Rambo i kampen om jobbene, økt utstøting. Et mer brutalt arbeidsliv.

Falsk fleksibilitet

Like forførende falsk er ordbruken når utvalget forslår å gi arbeidstakeren «rett til fleksibel arbeidstid». De er vel opptatt av «den moderne arbeideren», akkurat som Colbjørnsen-utvalget – han som er så etterspurt i arbeidsmarkedet at han (det er oftest en høyt utdannet, høytlønnet hann) kan få den arbeidstidsordningen han vil. Han som formelig skriker etter mer fleksibilitet og raskere omstilling, og raser over formyndersamfunnets vernelover. Han som må beskyttes mot seg selv.
La ham lære av erfaring. Tenk heller litt på de øvrige 90 prosent av arbeidstakerne. På dem som prøver å flette arbeidstid og arbeidsvilkår sammen med barnepass og omsorg samsvar og behovet for en inntekt å leve av – uten å ta sin død av det. På dem som tøyer arbeidsdagen for å strekke til overfor elever, pasienter, omsorgstrengende eller trygdeklienter, eller jobber «grå overtid» for å avlaste eldre kolleger eller holde frister og berge jobben. Det er ikke seg selv de må beskyttes mot, det er arbeidsgiver. Akkurat som da loven ble til. Den viktigste forskjellen er at mange arbeidsgivere nå selv er under press – fra grådige investorer i privat sektor, og gjerrige kommunalministre i offentlig sektor.

To verdener

Når konkurransen mellom produsentene skjerpes, og eiernes jakt på maksimal avkastning blir mer og mer avsindig, trengs det sterkere arbeidervern, sterkere tillitsvalgte, sterkere tilsynsmyndigheter og sterkere og mer konsekvente reaksjoner på lovbrudd. Ellers vil konkurransen gå på bekostning av arbeidstakernes helse og velferd, og sikkerheten i samfunnet.

Kravet om ubegrenset fleksibilitet springer ut av behovet for å kunne nedbemanne maksimalt. En tilstrekkelig bemannet bedrift har fleksibilitet til å takle topper og bunner i etterspørselen, og til å dekke opp for sykefravær og forskjellig yteevne blant de ansatte. En mangfoldig arbeidsstokk kan takle mer varierte oppgaver ved å utfylle hverandre. Anorektiske, sylslanke bedrifter er ikke fleksible. Så må de skaffe seg fleksibilitet ved å tøye de ansatte. Så langt strikken går, og litt til. Det vil alltid være en konkurrent der ute som klarer seg med enda lavere arbeidskraftkostnader, enda færre folk.

Konkurransen

Hvis det er mulig å vinne konkurransefordeler ved å slurve med arbeidsmiljøstandard eller sikkerhet, vil noen raskt gripe sjansen. Alle som vil overleve i bransjen må følge etter. Entreprenøren som vil bevare arbeidsplasser må godta litt større risiko på byggeplassen enn godt er. Transportselskapet som vil vinne anbudsrunden, må satse på ansatte som er villige til å jobbe maksimalt med overtid og ubekvem tid, selv om det svekker trafikksikkerheten og ødelegger familielivet. For kommuner som vil berge sykehjemmet betyr kommunalministerens instruks om å få «mer ut av hver krone» i praksis at de må få mer ut av hver kone. Omsorgen kan ikke automatiseres. Ikke spør hvorfor så mange kvinner havner på uføretrygd. Spør heller hvorfor ikke flere gjør det.

De eneste som har umiddelbar egeninteresse av å hindre at dette går på helsa løs, er selvsagt de som rammes. Det er derfor samfunnsgagnlig fornuft bak den sterke rollen fagbevegelsen tradisjonelt har hatt i utformingen av arbeidervernlovene. Men i ALL veier ikke fagbevegelsens ønsker særlig tungt. For utvalgets flertall har arbeidervern bare vært ett av mange hensyn, og langt fra det viktigste. I deres verden krever økt konkurranse svekket arbeidervern, svekket jobbtrygghet, mer bruk av overtid, natt- og søndagsarbeid, svakere tillitsvalgte. Det er logikk i dette hvis markedsandeler og avkastning går foran alt. Da gjelder det ganske enkelt å ha lavere arbeidskraftskostnader enn konkurrenten.

Bremsekloss

Arbeidervernlovene kom fordi det norske samfunnet skjønte mer enn dette utvalgflertallet, nemlig at konkurranseevne kan kjøpes for dyrt. Når markedsandelene vinnes på bekostning av arbeidstakernes liv og helse og sikkerheten i samfunnet, må samfunnet sette foten ned. Norge anno 1885 veide «hensynet til verdiskapningen» mot de sosiale og helsemessige problemene som fulgte i kjølvannet av et lovløst arbeidsliv.

Når verdiskapning ikke kan foregå uten samtidig verdirasering, går vinningen opp i spinningen. Når omstilling betyr omstilling til dårligere forhold, er ikke omstillingsevne noe å rope hurra for. Da er arbeidstakerens omstillingsvilje bare et annet ord for maktesløshet. Da er det fagbevegelsens oppgave å være omstillingsuvillig bremsekloss.

Avtale eller lov?

Colbjørnsen-utvalget, Fremskrittspartiet tror at individuelle avtaler mellom arbeidstaker og arbeidsgiver om for eksempel arbeidstid, gir større frihet. Slik det var i «gode gamle dager», før Norge fikk fagorganisering og arbeidervernlov. For fagbevegelsen er det vanligvis opplagt at slike avtaleformer betyr dårligere vern. Derfor vakte det oppsikt da en LO-representant i Colbjørnsen- utvalget anbefalte individuelt avtalte tidskontoordninger. For hva er det, annet enn fullstendig individualisering av arbeidstidsavtaler?

Enkelte i LO har også hevdet at tariffavtaler om arbeidervern er bedre enn lovfestede rettigheter. Det er en farlig vei å gi seg inn på – selv om flertallet i ALL applauderer og kaller tariffavtaler for mer demo kratiske enn lover. Ingen i LO eller YS kan være tjent med et arbeidsmarked der uorganiserte kan underby organiserte i kampen om jobbene, fordi de ikke har samme rett til vern. Tvert om, gode tariffavtaler bør i neste omgang bli lov.

De som mener tariffavtaler er bedre enn lov, bruker Victor Normans rasering av over tidsbestemmelsene våren 2003 som et skrekkeksempel. Men reglene for overtidsbruk ville ikke vært bedre beskyttet mot endring om de bare var tariffestet. LO har med styrke forsvart sykelønnsordningen i Folketrygdloven. I motsetning til mange andre europeiske land har vi holdt skansene så langt. Vi var mange som savnet et like sterkt og effektivt forsvar for overtidsbestemmelsene. Det skal mye til før Stortinget går til full konfrontasjon med LO og YS om sosialpolitikk og arbeidslivslover. Det er dumt å undervurdere egen styrke. Men skal fagbevegelsens styrke bli tatt alvorlig, forutsetter det litt kraftigere tale enn pressemeldinger. Det krever, som for sykelønna, troverdige trusler om å lage «et hælvetes bråk».

Forkast forslaget

Bakteppet for det nye lovforslaget er selvsagt nedbyggingen av arbeidervern og velferdsordninger i EU. Den kortsiktige logikken hos flertallet i ALL er at den norske arbeidervernstandarden må reduseres tilsvarende. Uansett om YS og LO klarer å få på plass noen positive enkeltinnslag i tolvte time, blir nettoeffekten av forslaget fra ALL forverring. Ganske enkelt fordi det var hensikten. Bak vakre ord om harmonisering, forenkling, fleksibilitet, valgfrihet og omstillingsevne, handler det bare om svekket vern, i skiftende forkledninger.

Skjerpet konkurranse krever bedre arbeidervernlover. Hvis fagbevegelsen godtar billigsalg på arbeidervern, vil spiralen bare gå en vei: nedover. I neste omgang presses fagbevegelsen i konkurrentlanda til enda dårligere vilkår. Og sånn fortsetter det.

Forslaget fra ALL kan ikke en gang brukes som diskusjonsgrunnlag. Vi kan ikke bygge en ny lov på et forslag om å skru klokka tilbake.