Til forsida Til artikkeloversikten Om hjørnet

Dårligere arbeidsforhold
gjør kvinner syke
– bare ikke i Norge?

av Ebba Wergeland

Publisert i Arbeidervern nr. 6, 2015


I 2011 ba den svenske regjeringen Arbetsmiljöverket (arbeidstilsynet) om å se nærmere på kvinners arbeidsforhold. Forskere hadde pekt på betydningen av arbeidsforholdene for kjønnsforskjeller i fravær og uførhet. Samme år ba den norske regjeringen Folkehelseinstituttet om hjelp til å forklare kvinners høyere sykefravær. En ekspertgruppe konkluderte med at det i alle fall ikke skyldtes kvinnenes arbeidsforhold. Hvorfor er forskerne i Norge så uenige med svenskene?

Kjønnsforskjeller i arbeidsforhold har fått mye mindre forsker-oppmerksomhet her i landet enn i Sverige. Den norske fraværsforskningen har vært mer opptatt av kvinners og menns personlige egenskaper som sykdomsatferd, smerteterskel, mestringsevne, livsstil, holdninger og omsorgsansvar. Den norske ekspertrapporten som mente at arbeidsforholdene var uten betydning, etterlyste typisk nok mer forskning om «roller, holdninger og identitet» knyttet til kvinners dobbeltarbeid hjemme og på jobb (note 1).

Universitetet i Oslo la i høst ut en nyhet om temaet på nettet: «Kvinner har høyere sykefravær enn menn, men det er ikke høyere arbeidsbelastning som har skylda, i følge ny forskning» (note 2). Det blir vist til en norsk studie som sammenlikner kvinner og menn med samme tresifrete kode for «yrkesgruppe» i offentlige registre (note 3). Yrkesgrupper omfatter mange yrker, som for eksempel «522 Butikkselgere: kioskeiere, butikkavdelingssjefer, butikkmedarbeidere» eller «532 Pleiemedarbeidere: helsefagarbeidere, hjemmehjelpere, andre pleiemedarbeidere» eller «816 Operatører innen næringsmiddelproduksjon» (note 4). De norske forskerne regner med at belastningen for menn og kvinner er omtrent den samme innen hver slik yrkesgruppe. Hvis større arbeidsbelastning var årsaken til kvinnenes høyere fravær, burde derfor kjønnsforskjellene i fravær bli mindre når man så på en enkelt yrkesgruppe. I stedet fant de at kjønnsforskjellene i fravær økte når man sammenliknet kvinner og menn i samme yrkesgruppe. Dermed mente forskerne å ha vist at kvinnenes høye fravær ikke kunne skyldes arbeidsforholdene. 

Men forutsetningen deres om at det er like arbeidsforhold og belastning innen hver av disse store yrkesgruppene, holder ikke. Kvinner og menn vil for eksempel være ulikt fordelt innen yrkesgruppen, med større andel av kvinnene i de mer underordnete og utsatte jobbene. Når forutsetningen ikke holder, blir også forskernes konklusjon feil.

Andre forskere (også noen få i Norge) har gått bakom store samlekategorier som «yrkesgrupper» og undersøkt arbeidsforholdene konkret. De har sett at selv når kvinner og menn har samme yrke (helsefagarbeider, butikkmedarbeider), kan de ha forskjellige oppgaver og forskjellige belastninger. Selv om de også har de samme oppgavene, sliter kvinnene mer, fordi de gjennomsnittlig er mindre av vekst og har mindre krefter. Kvinner kan få problemer med alt fra verktøy til arbeidstider og toalettforhold fordi så mye er tilpasset menns kroppsstørrelse og behov. (Kortvokste og spinkle menn har det heller ikke lett.) Selv innen ett og samme yrke på samme arbeidsplass kan kvinner og menn ha ulike oppgaver, ulik handlefrihet og dermed ulik belastning. Arbeidsforholdene gjør kvinner mer utsatt enn menn for belastningslidelser, fravær og uførhet. Også i Norge.

Noter
  1. Mykletun A, Vaage K. Rapport etter ekspertmøtet om årsaker til kjønnsforskjeller i sykefravær. Overlevert regjeringen 29.3.2012. (Lenke besøkt 2.11.2015.)
  2. «Kan ikkje skulde på stressande jobbar», nyhetssak på nettsidene til Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, datert 30.10.2015. (Lenke besøkt 2.11.2015.)
  3. Mastekaasa A, Melsom AM. Occupational segregation and gender differences in sickness absence: Evidence from 17 European countries. European Sociological Review 2014, 5, 582–594. (Lenke til sammendrag besøkt 1.1.2016.)
  4. Standard for yrkesklassifisering (STYRK-08) Notat 17/2011. Statistisk Sentralbyrå, Oslo 2011. (Lenke besøkt 6.11.2015.)

 


Har du en likestilt arbeidsplass?

  • Blir kvinner og menn hørt på med samme oppmerksomhet når de tar opp forhold på arbeidsplassen? Kan de påvirke sin egen arbeidssituasjon i samme grad?
  • Er det lik lønn for arbeid av lik verdi – eller blir typiske kvinnejobber ofte vurdert som mindre verdifulle?
  • Er arbeidstempoet styrt (for eksempel av maskiner, kunder eller produksjonsmål)?  Gjelder det mest for kvinner eller menn?
  • Har noen ansatte redusert stilling på grunn av fysiske eller psykisk arbeidsbelastning? Mest kvinner eller mest menn?
  • Er verktøy og andre hjelpemidler, innredning av lokalene, arbeidstøy, verneutstyr, arbeidstidsordninger, toalett, garderober osv. like godt tilpasset for begge kjønn?
  • Finnes det bilder, tekster eller gjenstander som kan oppfattes som krenkende, eller kan språkbruk eller sjargong oppleves som spesielt krenkende for kvinner?
  • Tilrettelegger bedriften forholdene for gravide uten å belaste andre ansatte? Hvis andre får merbelastning, gjelder det mest kvinner eller menn?