I en grundig reportasje om velferdsstaten (Klassekampen 19. juni) står det at det er blitt dyrere å være sjuk etter åtte år med Høyre-regjering. Men dette er ikke Ernas skyld, hun overtok bare de rødgrønnes sosialpolitikk. Det var Ap-regjeringene til Brundtland og Stoltenberg som begynte å rive ned sikkerhetsnettet i Folketrygden. Datidas Ap-ledelse falt for gamle overklasseteorier om at gode stønader ødela folks arbeidsmoral. De mente at trygdekutt måtte til for å «stimulere til jobbsøking». Trygdeetat og arbeidsmarkedsetat ble samlet i NAV for å sikre at folk fikk «sterkere incentiver til å skaffe seg og beholde arbeid».
I riktig gamle dager så Arbeiderpartiet på arbeidsløshet som et systemproblem, mens overklassen skyldte på de fattiges dårlige arbeidsmoral. Helt fram til 1970-tallet mente Arbeiderpartiet at folk flest ønsket arbeid og hadde rett til arbeid. Det var statens ansvar. Dette var grunnlaget for den gamle arbeidslinja i trygdepolitikken, hjelp til selvhjelp. Men på 90-tallet lanserte Ap sammen med europeiske partifeller en ny sosialpolitikk, den nye arbeidslinja, under slagordet «det må lønne seg å arbeide». Slagordet er gammelt og betyr at stønadene må være lavere enn den laveste lønna i markedet, uten hensyn til hva det koster å leve. Ellers gidder ikke folk å arbeide. Resultatet er stønader som er så dårlige at det ikke går an å leve av dem. Akkurat som det blir beskrevet i reportasjen.
«Venstresida» har skjerpet kritikken av trygdekutt etter at Høyre overtok styringen. Men hvis vi vil redde Folketrygden, er det ikke nok at «Erna blir fjerna». Alle regjeringer, uansett farge, har siden 90-tallet satset på dårligere stønader for å «stimulere til jobbsøking». Alle sier det samme: «det må lønne seg å arbeide». Hvis ikke Arbeiderpartiet tar et oppgjør med denne tenkningen før valget, blir trygdepolitikken like blå etter valget, uansett hvem som vinner.