Til forsida Til artikkeloversikten Om hjørnet

Kampen for et værelse

av Bjørgulf Claussen, Jorun Gulbrandsen
og Ebba Wergeland

Trykt i Klassekampen 17. oktober 2017


Reglene for bostøtte gjør retten til tak over hodet til en daglig kamp for mennesker med lav inntekt.

Bostøtten er en viktig støtteordning, men ukjent for de fleste som ikke trenger den. Derfor er det lett for myndighetene å herse med alle som er helt avhengige av den. Bostøtteordningen og trakasseringen av dem som trenger den, må fram i lyset og inn i den politiske debatten.

Vi starter med en lett omskrevet historie fra virkeligheten: En enslig forsørger med to skolebarn har full, fast jobb i Oslo kommune og bor i en kommunal bolig. Husleia er cirka 14.000 kroner i måneden og utbetalt lønn er cirka 17.000 kroner. Bydelen ordner med bostøtte (kommunal og statlig) på cirka 6.000 kroner. Tre lønnsoppgjør gir noen få hundre kroner mer i lønn. Men dermed blir lønna for høy for bostøtten.

Brevet som stanset bostøtten var undertegnet, men det sto at «vedtaket er fattet maskinelt». En klage til kontoret ga fortsatt nei. Vedkommende det gjaldt, mente at det ville bli billigere å få startlån i kommunen og kjøpe leilighet, og søkte om et slikt lån. Men boligkontoret svarte at inntekten var for liten til å kunne betjene et startlån. Brevet var undertegnet av den samme som hadde underskrevet avslaget om bostøtte. Lønn fra full, kommunal jobb var altså ikke nok til å få startlån, men for mye til å få bostøtte så hun kunne klare husleien i kommunal bolig.Ingen lett situasjon å komme seg ut av.

Slik kan myndighetene herse med noen av oss, gjennom en ordning som skulle være en sosial støtteordning. Folk blir plaget, år etter år, måned for måned, noen ganger ukentlig, med å skrive søknader, ta telefoner, skrive klager, be om møter, skrive igjen, lese avslag, samle på papirer, komme med papirer. Dette skjer ikke en gang i blant, det er en tilstand. De fleste orker ikke å ta opp kampen. Og de kommer ikke i Dagsnytt 18.

Mange er avhengig av bostøtte for å beholde boligen, enten de leier eller eier den. I følge tall fra Statistisk sentralbyrå var 2011 et toppår. Da fikk nesten 125.000 husholdninger statlig bostøtte. Det er fem prosent av landets husholdninger. I 2016 var tallet falt til 105.000 og statens utgifter til bostøtte var kraftig redusert. I 2016 brukte staten bare 2,6 milliarder kroner, mot 3,9 milliarder i 2011. Justert for prisveksten tilsvarte det bare 60 prosent av utgiftene fem år tidligere.

Var behovet for bostøtte blitt mindre? Neppe. Nedgangen skyldtes at færre fikk stønad fordi inntektsgrensene og boutgiftsnivået som gir rett til stønad, ikke var justert i takt med den virkelige økningen i boutgifter og inntekter i samfunnet. Å svekke bostøtten var en villet politikk.

Hovedregelen for å få statlig bostøtte er at du er over 18 år og ikke student, at husholdningsinntektene (i 2017) ikke er over 17.500 kroner per måned for enslige, eller 28.500 kroner for en husholdning på fem personer. De høyeste årlige boutgiftene som det beregnes bostøtte for, er fra 63.700 kroner for enslige og opp til 95.300 kroner. Disse grensene er høyere i de største byene. Den statlige bostøtten er om lag 75 prosent av godkjente boutgifter, fratrukket en egenandel på minst 19 500 kroner (høyere ved høyere inntekt).

I tillegg til den statlige bostøtten gir mange kommuner bostøtte. Den kommunale bostøtten er en slags ekstra sosialhjelp som blir utbetalt etter skjønn, etter regler som kommunestyret bestemmer. I 2016 fikk om lag 16.000 husholdninger kommunal bostøtte, eller nær 0,7 prosent av alle husholdninger.

Antallet har holdt seg nokså stabilt over flere år. I 2016 kostet den kommunale bostøtten kommunene vel 1,2 milliarder kroner, eller nesten 30 prosent mer enn i 2010. Økningen skyldes antakelig at folks boutgifter øker, samtidig som den statlige bostøtten er blitt mindre.

Dagens politikere snakker varmt om å «målrette» sosiale stønader «til dem som trenger det mest». Det betyr vanligvis at en tar fra mange fattige og bare gir til de aller fattigste. Treffsikkert.

Fra januar 2017 ble reglene for den statlige bostøtten endret. Barns inntekter og formue skal ikke lenger skal tas med i husholdningsinntekten. Men samtidig gikk Husbanken over fra å beregne støtten etter årlig inntekt til å gå etter inntekten måned for måned! Det skapte mye merarbeid og usikkerhet. Nå må du søke Husbanken om statlig bostøtte for kommende måned. Du må oppgi alle boutgifter med dokumentering og alle husholdningens inntekter og formue. Det siste kontrollerer Husbanken med skatteetaten hver måned.

Søknaden behandles maskinelt. Det er ikke anledning til skjønn. I månedene med redusert skatt (juni og desember) kan du for eksempel komme over inntektsgrensen og miste bostøtten for den måneden. Du kan i stedet søke sosialhjelp, men det må skje innen en viss dato. Får du pengene i tide til husleien skal betales?

En psykiatrisk pasient mistet den statlige bostøtten da hun fikk 50 kroner mer i månedlig uføretrygd, fordi hun kom over inntektsgrensen. Hun hadde med bostøtten hatt råd til en liten leilighet i Oslo, men nå måtte hun selge den og flytte ut av byen. Dermed mistet hun det lille nettverket hun hadde og måtte flytte til et sted hvor hun ikke kjente noen.

På 1980-tallet var formålet med norsk boligpolitikk at alle skulle ha en høvelig bolig med utgifter i rimelig forhold til inntektene. Dagens bostøtteordning minner ikke mye om dette.

I en ny og bedre bostøtteordning må inntektsgrensene for å få stønad og grensene for utgiftene det beregnes stønad for, følge utviklingen av inntektsnivået i befolkningen og boutgiftene.

Det må også bli slutt på at kommunene tar markedsleie for de kommunale boligene. Det går ikke an å kreve en husleie som er så høy at ikke engang full stilling i den samme kommunen er nok til å dekke den.

Tilsagnet om statlig bostøtte må gjelde for ett år slik det var før, og ikke gis måned for måned. Mange tusen ville få et mye, mye bedre liv hvis de kunne slippe å søke hver måned, levere de samme papirene og være bekymret for svaret, det vil si alltid være bekymret. Men de som trenger bostøtte skal vel stadig minnes på at det er dem det er noe galt med?