Når helseproblemene melder seg, er det den som blir syk som må overbevise NAV om at sykdommen har sammenheng med arbeidsforholdene. Men hvordan skaffe fram gode nok opplysninger om hva de ble utsatt for på jobb? Arbeidsgivere har en lovfestet plikt til å kjenne helserisikoen i arbeidsmiljøet. De skal fortelle de ansatte om risikoen og hvordan de kan beskytte seg (arbeidsmiljøloven § 4). Den samme plikten hadde de da oljeeventyret startet. Det meste vi vet om helsefarlige stoffer, støv, gass og røyk i dag, var også kjent den gangen. Men selv ressurssterke arbeidsgivere som oljeselskapene, risikerer ingenting ved å mangle både oversikt og kunnskap om helsefaren i arbeidsmiljøet.
Rettsavgjørelser viser at det faktisk lønner seg for arbeidsgivere å forsømme overvåkingen av arbeidsforholdene. Da kan ikke de som seinere blir syke dokumentere hva de har vært utsatt for, slik NAV krever for å godta at det er årsakssammenheng. Dermed slipper både arbeidsgivere, NAV og forsikringsselskapene å betale erstatning.
NAV henter inn legeerklæringer. De spør legene om årsakssammenhengen er mer enn 50 % sannsynlig. Det høres kanskje rimelig ut, men det finnes ingen vitenskapelig måte å regne ut denne prosenten. NAV vil også at legene skal vurdere andre årsaker og tallfeste hvor mye disse hadde å si. Men igjen finnes det ingen vitenskapelig måte å regne ut tallene på. Legene må synse, og like gode spesialister kan synse helt forskjellig. Legenes tall avhenger av personlighet, faglige interesser og hvem de jobber for. Jo flere mulige årsaker legene kjenner til utenom yrket, og jo færre mulige årsaker de kjenner til i yrket, jo mindre tror de arbeidsforholdene betyr. Det har for eksempel vært nesten umulig for røykere å få full yrkesskadeerstatning for lungesykdom, selv om ikke-røykere i det samme arbeidsmiljøet fikk det.
Det er en skam at NAV fortsatt bruker legene på denne måten, for svakhetene ved vurderingene de bestiller har vært påpekt fra medisinske fagmiljøer i mange år. Noen leger nekter å gi NAV prosenttallene de ber om, fordi de ikke vil være med på å late som om synsing er vitenskap. Men da spør NAV bare en annen lege.
Det er vanskelig å kontrollere hvordan NAVs godkjenningspraksis virker, for de offentliggjør ikke statistikken for yrkesskadetrygd. Men det sies at 90 % av sykdommene som blir godkjent, gjelder menn. Sykdomslista NAV bruker, mangler de vanligste sykdommene i kvinners arbeidsliv. I 2008 foreslo regjeringens fagutvalg at NAVs femti år gamle liste burde revideres og ta inn flere sykdommer som rammer kvinner (NOU 2008: 11). Utredningen ble ikke fulgt opp.
Loven om yrkesskadeforsikring åpner for langt større erstatningsbeløp enn trygden. Den vektlegger blant annet framtidig tapt arbeidsfortjeneste. En paragraf som blir kalt «sikkerhetsventilen» gjør det mulig å få erstatning for flere sykdommer enn NAV godkjenner. Men i den nevnte utredningen fra 2008 står det (s.75): «Denne såkalte «sikkerhetsventilen», som var ment å skulle fange opp andre sykdommer enn dem som står på yrkessykdomslista, synes i praksis å ha vært benyttet i svært liten grad». Forsikringsselskapene gjør det med andre ord lettvint og lønnsomt for seg ved å gi blaffen i loven, og ingen tar dem for det.
Mange tror at de automatisk får det de har krav på. Men nei, den som blir syk må selv kontakte både NAV og forsikringsselskap for å få noe. De fleste kjenner verken til dette, eller rettighetene sine. Arbeidsgiver har plikt til å forsikre sine ansatte, men selskapene har selvfølgelig ingen interesse av å fortelle ansatte at de kan få yrkesskadeerstatning. Legene vet også lite om ordningen.
Fagforeningene kan bli den motmakten som mangler i systemet. I Danmark ansatte noen foreninger sosionomer (sosialarbeidere) for å følge opp yrkessykdomssaker. Sosionomer er vant til å finne ut av lover og regler om folks rettigheter. Med bakgrunn i sakene stilte fagforeningene også konkrete krav til forbedringer i arbeidsmiljøet for å unngå at flere ble syke. Noe liknende kunne prøves i Norge. Fagbevegelsen kan også stille noen krav til regjeringen umiddelbart: