I gamle dager offentliggjorde Rikstrygdeverket (datidas NAV) tall for hvor mange som fikk erstatning for yrkesskader og -sykdommer. Som nyutdannet lege kunne jeg på 1970-tallet lese meg til at yrkessykdommer var sjeldnere enn tropesykdommer her i landet. Det kunne bare bety en ting: ordningen fungerte ikke. I dag offentliggjør ikke NAV disse tallene lenger. Det er ikke prioritert, sier de. Vi har fått yrkesskadeforsikring i tillegg til yrkesskadetrygd, og Finans Norge offentliggjør statistikk for forsikringsselskapenes saker. Men de får ikke inn tall fra alle selskapene.
Det er altså ikke lenger mulig å se hvor mange som får yrkesskadeerstatning eller hva slags skader og sykdommer de får det for. Men stikkprøver, enkeltsaker og domsavgjørelser gir grunn til å tro at ordningen fortsatt fungerer dårlig. Folk kjenner ikke rettighetene sine. Mange tror at de automatisk får det de har krav på. Det gjør de ikke. Og de som stiller krav om erstatning, vil oppdage at det kan være vanskelig få skader eller sykdommer godkjent som erstatningsberettiget.
De fleste som skader seg på jobb, vet for eksempel ikke at de straks må skaffe seg bevis for det som skjedde. Helst ved å oppsøke lege som kan beskrive skaden og hendelsen i journalen. Hvis skaden ikke virker alvorlig, vil selvfølgelig mange heller vente og se, før de går til lege. Men dermed mister de sjansen til å få yrkesskadeerstatning seinere, hvis problemene ikke går over. Både NAV og forsikringsselskap forlanger såkalt «hendelsesnær dokumentasjon» som bevis for at du ikke lyver. Det betyr at du for sikkerhets skyld må gå til lege straks for stort og smått, selv om det er misbruk av tid både for deg og legen.
I gamle dager var det bare arbeidsgiver som kunne melde yrkesskaden til trygdemyndighetene. De hadde meldeplikt. Men mange arbeidsgivere meldte aldri, eller de ga feil opplysninger. De fikk ingen påpakning for å ha brutt meldeplikten, men den skadde gikk glipp av erstatning. Omsider ble loven endret. Arbeidsgiver har fortsatt meldeplikt, men den skadde har nå selv rett til å melde skaden som kan gi rett til erstatning. Men NAV og forsikringsselskap tror ikke på den skaddes egen melding uten «hendelsesnært» bevis.
Når NAV vurderer om en skade skal gi rett til yrkesskadeerstatning, tenker de fortsatt på arbeidsforholdet slik man gjorde for hundre år siden: som en kontrakt der den som godtar en jobb også godtar helserisikoen i jobben. I alle fall gjelder det for belastningsskader. En yrkesskade er etter loven «en personskade, en sykdom eller et dødsfall som skyldes en arbeidsulykke». I et rundskriv til saksbehandlerne sier NAV at «en ytre tidsbegrenset påkjenning» kan regnes som en arbeidsulykke, men bare hvis den «ligger utenfor rammen av hva vedkommende kan eller bør kunne regne med i en normal arbeidsprestasjon i sitt yrke.» (https://lovdata.no/nav/rundskriv/r13-00). Ankesakene som er gjengitt i rundskrivet viser hva domstolene mener hjelpepleiere eller platearbeidere «kan eller bør kunne regne med», ganske alvorlige skader uten rett til erstatning. Det er for eksempel ikke nok at arbeidsforholdene bryter med arbeidsmiljøloven, så lenge domstolen mener det er «hva vedkommende kan eller bør kunne regne med».
Loven om yrkesskadeforsikring var en god ide da den kom. Lovens paragraf 11 var ment som en «sikkerhetsventil» som skulle gjøre det mulig å få erstatning for flere sykdommer enn NAVs liste godkjente. Loven åpner også for langt større erstatningsbeløp enn trygden gir, fordi den blant annet vektlegger framtidig tapt arbeidsfortjeneste. Men i en utredning som foreslo endringer i trygdens håndtering av yrkessykdommer, står det: «Denne såkalte «sikkerhetsventilen», som var ment å skulle fange opp andre sykdommer enn dem som står på yrkessykdomslista, synes i praksis å ha vært benyttet i svært liten grad». (NOU 2008: 11, side 75.) Det må bety at forsikringsselskapene gjør det lett og lønnsomt for seg ved bare å kopiere NAVs avslag, og gi blaffen i loven og «sikkerhetsventilen». Ingen tar dem for det.
Selskapene har bedriftene som kunder, det er dem det gjelder å kapre. De har ingen interesse av å informere dem som har rett til erstatning, det vil si bedriftens ansatte. Derfor er reglene for yrkesskadeforsikringen ukjent for de fleste som er dekket av den. Legene, som ofte er den skaddes nærmeste rådgiver, kjenner også lite til ordningen (Verneombudet, Gyldendal, Oslo 2018, side 315). Selv om forsikringsselskapet tilbyr erstatning, har det vist seg at du med advokathjelp kan få en mye bedre erstatning enn det selskapet tilbyr i første runde. Men det må være en advokat som kan dette området. Forsikringsselskapets advokat er oftest en dårlig hjelper. Iblant virker det som om de er ansatt for å skremme folk til å godta selskapets tilbud eller avslag uten å mukke.
For at sykdommer skal gi rett til yrkesskadeerstatning, må det være en årsakssammenheng mellom arbeidsforhold og helseproblemer. Men i virkelighetens verden er det umulig å bevise at arbeidsforholdene er årsaken til at en person blir syk. Ingen kan vite hvordan det ville gått hvis arbeidsforholdene hadde vært annerledes. Men alle kan mene noe om det. Alle sykdommer har et uendelig antall mulige årsaker. I yrkessykdomssaker gjør NAV som Rikstrygdeverket gjorde før dem. De ber leger si hva de mener om årsakssammenhengen med yrket. «Dersom det foreligger flere mulige årsaker til skadelidtes sykdom,» sier de, og det gjør det alltid, «må andre mulige årsaker til plagene diskuteres. Det må vurderes hvor mye de ulike årsakene har å si i forhold til hverandre.» Helst vil de ha sannsynligheten for årsakssammenheng tallfestet på en skala fra en til hundre. Noen leger nekter å «årsaksvekte» som dette kalles, fordi de ikke vil gi ren synsing preg av eksakt vitenskap. Men da spør NAV bare en annen lege.
Tallet legen setter, vil variere med personlighet, faglige interesser og hvem de jobber for. Metoden med «årsaksvekting» som blir brukt for å komme fram til et tall, er slik at jo flere mulige årsaker legene kjenner til utenom yrket, og jo færre mulige årsaker legene kjenner til i yrket, jo lavere blir tallet. Det har for eksempel vært nesten umulig for røykere å få full yrkesskadeerstatning for lungesykdom, selv om de har fått i seg lungeskadelige stoffer i bøtter og spann, for eksempel som anleggsarbeidere, gruvearbeidere eller sveisere. Metoden gjør det alltid lettere å konkludere med ingen eller delvis erstatning, enn med full erstatning. Den favoriserer altså konklusjoner i den sykes disfavør. (Medisinsk sakkyndighet i yrkesskadesaker. Tidsskrift for rettsvitenskap nr.1, 2008, side 75. Rosenborg-saken og legers rolle i erstatningssaker. Tidsskrift for Den norske legeforening 25. juni 2013, side 1342.) Det burde kunne kalles en skandale at NAV fortsatt kritikkløst bruker denne «årsaksvektingen» selv om svakhetene har vært kjent i mange år.
Yrkesskadeerstatningen fungerte dårlig før NAVs tid, og det ble ikke bedre med NAV. Da NAV-reformen ble planlagt, advarte mange mot at samlingen av makt ville svekke rettssikkerheten til en allerede svak gruppe, stønadsklientene. Systemet mangler en «djevelens advokat» eller et trygdeombud som kan ivareta klientenes rettssikkerhet og tvinge NAV og Sosialdepartementet til å svare på kritikk med argumenter i stedet for avvisning. NAVs manglende statistikk over yrkesskadeerstatninger beskytter mot kritikk av ordningen utenfra. Det samme gjør den omfattende bruken av interne rundskriv som fortolker lover og forskrifter og styrer NAVs avgjørelser, her som på andre områder.
NAVs håndtering av ordningen med yrkeskadeerstatning har likhetstrekk med praksisen som nå kalles «NAV-skandalen». Problemet er i begge tilfeller NAV-klientenes manglende rettssikkerhet. De færreste av dem har råd til å holde seg med egen advokat. Og NAV mangler åpenbart effektive systemer for å plukke opp motforestillinger mot egen praksis, selv når denne praksisen innebærer å sende folk i fengsel, eller som i yrkesskadesaker, frata dem retten til økonomisk erstatning. Trygderetten har iblant motsagt NAV, men uten at NAV har endret praksis.
I yrkesskadesaker kunne fagbevegelsen utgjøre en motmakt til NAV. I Danmark ansatte en del fagforeninger sosionomer eller sosialarbeidere til å følge opp yrkesskadesaker. De hjalp ikke bare de skadde til å få det de hadde krav på. Med bakgrunn i sakene kunne foreningen også formulere konkrete krav til forbedringer for å unngå at flere skadet seg på samme måte. Det hadde vært interessant om norske fagforeninger prøvde noe liknende.
I Sverige håndteres erstatningene for yrkesskader og yrkessykdommer av AFA Försäkring, som er eid av Svenskt Näringsliv, LO og PTK (Privattjänstemannakartellen). Denne modellen ser ut til å fungere bedre enn vår, i alle fall når det gjelder å lage statistikk. Den har for eksempel avdekket noe ingen visste, nemlig at kvinner var mer utsatt for vibrasjonsskader (hvite fingre, leddskader) enn menn, blant annet fordi alt av verktøy og maskiner var tilpasset menns håndgrep og muskelkraft. Men den svenske ordningen bygger på kollektivavtaler, og det kan gjøre den sårbar i dårlige tider.
Det er vanskelig å foreslå forbedringer her i landet så lenge NAV ikke offentliggjør tall for hvor mange som får erstatning og hva de får det for. Når de kan holde dette for seg selv, må det bety at det er liten politisk interesse for ordningen med yrkesskadeerstatning. Kunne det være en oppgave for hovedsammenslutningene (LO, YS, Unio og Akademikerne) å gå sammen om et senter som samlet de nødvendige tallene og kom med forslag til bedre erstatningsordninger?