Til forsida Til artikkeloversikten Om hjørnet

Det brutale og grådige arbeidslivet

av Ebba Wergeland

publisert i Røde Fane nr 1, 2002

Artikkelen er første del av innledninga
Helseperspektiv på dagens arbeidsliv: Hvem slåss vi mot? Hva kan vi gjøre?
Andre del er her.


Å gjøre markedet til problemløser på bekostning av kommunestyret eller Stortinget, betyr å gi makt til dem som har kjøpekraft, de kjøpesterke. Jo mere penger, jo mere makt.

Ordene i overskriften får meg, og da kanskje også andre, til å tenke på arbeidslivet som et monster vi er ofre for, i stedet for en virkelighet vi kan forandre. Arbeidslivet har ikke sjel. Arbeids-livet er ikke statisk og utviklingen er ikke forhåndsbestemt. Arbeidslivet gjenspeiler klassekamp og kvinnekamp, og utviklingen er en blanding av seire og nederlag.

1. Menneskeskapt brutalisering

De økte forskjellene i samfunnet er menneskeskapt. Når mange opplever arbeidslivet som mer brutalt i dag enn for tjue år siden, er det et resultat av politiske veivalg, ofte med støtte fra representanter for fagbevegelsen og politikere vi har valgt.

I de seinere årene har for eksempel regjeringsoppnevnte utvalg åpnet slusene for utleie av arbeidskraft (Blaalid-utvalget) og forberedt nedbygging av arbeidervernloven, slik at det skal bli lettere å bruke arbeidskraften "fleksibelt" etter markedets, de kjøpesterkes, behov (Colbjørnsen-utvalget). Fagbevegelsens representanter var med begge steder.

Mange forbund har godtatt utstrakt bruk av såkalt individuell vurdering som grunnlag for lønnforskjeller, det som før kaltes "trynetillegg". Mange forbund inngår avtaler om å sette lovens arbeidstidsbestemmelser til side, slik det ble mulig ved en lovendring på 90-tallet. Det gir dem mulighet til å jobbe lengre skift og mer overtid. Begrunnelsen er delvis at noen av medlemmene krever "retten" til å jobbe utover lovens grenser, dels å få konkurransefortrinn – inntil konkurrenten tøyer strikken like langt og lenger.

Ved tariffoppgjøret i fjor ble det tatt inn et avsnitt om "fleksibilisering" i alle overenskomstene. Det handler om å undergrave normalarbeidsdagen som kollektiv norm:

Beredskapen i fagbevegelsen og ute blant folk har ikke vært tilstrekkelig. Det har vært vanskelig å få øye på realitetene bak vakre ord om reformer, modernisering og økt valgfrihet.

Angrepene på arbeidsvilkårene har kommet på løpende bånd, fra mange forskjellige hold, og vært vanskelige å få oversikt over. Det har vært lett å føle seg maktesløs. Og når vi tar opp kampen, får vi gjerne vite at vi ikke har noe valg, at vi er bakstreverske og uvillige til omstilling. "Utviklingen krever det ..." Da er det viktig å huske at Utviklingen (akkurat som Markedet) har navn og adresse. Det er mennesker av kjøtt og blod som krever at vi blir mer "fleksible".

Det har vært motstand – mot Blaalid-utvalget, mot individuelle lønner, mot angrep på normalarbeidsdagen. Kampen for 6-timers dagen har økt forståelsen for verdien av normalarbeidsdagen – arbeidsdagen med lovbestemt lengde og innafor bestemte klokkeslett.

Men motstanden har ikke vært sterk nok til å hindre en samfunnsomveltning over de siste ti-tjue årene. De som vil bruke markedet som samfunnets problemløser i stedet for det politiske demokratiet, har inntatt kommando-posisjonene. Å gjøre markedet til problemløser på bekostning av kommunestyret eller Stortinget, betyr å gi makt til dem som har kjøpekraft, de kjøpesterke. Jo mere penger, jo mere makt. Grådighetskultur snakkes det om. Men det handler mer om at lovverk og rammebetingelser er lagt til rette slik at de grådige får større handlingsfrihet – atskillige politikere og beslutningsfattere er gått i de grådiges tjeneste. Ofte i troen på at "utviklingen krevde det", at de var veldig "moderne". Noen mot passende gjenytelser.

Rikdom ga selvsagt makt i Norge for en generasjon eller to siden også. Men det var mindre økonomiske forskjeller og dermed mindre maktforskjeller. Det var regnet som sunn fornuft at en stor del av verdiskapingen i Norge måtte fordeles med folkevalgt kontroll. Det var den gangen kommunene hadde råd til å gi ungene gratis skolebøker. Det var da post og jernbane var infrastruktur som skulle legge til rette for næringsinntekt landet rundt, de skulle ikke selv gå med gevinst.

En stor offentlig økonomi betydde for oss som kvinner at en del av det ulønte omsorgsarbeidet kunne overtas av samfunnet. Samtidig betydde det arbeidsplasser og inntekt. En stor offentlig sektor var også nødvendig for folketrygden, som skulle sikre oss økonomisk ved sykdom, uførhet og alderdom. En trygd for alle, slik at interessen og oppslutningen om ordningen, og viljen til å betale den over skatteseddelen, ble bredest mulig.

I dag mener sentrale politikere fra Høyre til Arbeiderpartiet det samme som bare Fremskrittspartiet mente på 70-tallet. At markedet, det vil si de kjøpesterke bør styre mere, og de folkevalgte mindre. Større privat sektor, mindre offentlig. Mer til privat forbruk, mindre til offentlig forbruk, mindre til utjevningspolitikk.

Det er ikke så ofte det blir sagt i klartekst til offentligheten. Men det hender. Jeg har spart på to sitat. Sentralbanksjef Moland formulerte seg slik, (før han måtte gå av på grunn av Airbus-saken), i sentralbanksjefens tradisjonelle årlige tale til samfunnstoppene 23. februar 1995:

"- Over tid er det derfor ingen vei utenom at de offentlige budsjettene må strammes til. Nå har vi riktignok god tid på oss til å foreta den innstramningen, men det gjør det ikke mindre viktig at vi hele tiden går i riktig retning ... Sysselsettingsutfordringen krever nok at hele feltet av overføringer, også til personer gjennomgås (les: Folketrygden), og at prismekanismen og andre effektiviseringstiltak i større grad tas i bruk i offentlig sektor (les: egenandeler, stykkprisfinansiering, konkurranseutsetting og privatisering) ...

Nedskjæringer i stor skala av andre poster på de offentlige budsjetter vil reise betydelig motstand. Og det samme vil omfattende effektivisering og bruk av prismekanismene i offentlig sektor." (Gjengitt i Penger og Kreditt nr 1,1995.)

Budskapet ble gjentatt kort etter av Molands forgjenger, rådgiver for mange arbeiderpartipolitikere, Hermod Skånland:

"I praksis vil vi nok dessuten måtte gå løs på de mange, tunge sosiale overføringsordninger som folketrygd og barnetrygd. Det har også sine fordelingsmessige sider, og vil reise sterk politisk motstand." (Aftenposten 8.4.1995)

Vi må redusere overføringene fra staten til private, sier de. Det vil vekke politisk motstand, det må gjennomføres skrittvis ... Vi er altså med i tankene deres ... som et problem, som noen som kan reise sterk politisk motstand. Det er oppmuntrende. Brutaliseringen er menneskeskapt – og vi kan også skape motstand mot den. I det offentlige rom blir ikke det sagt. Der snakkes det om bakstreversk motstand mot modernisering. Der er fagorganisering noe gammeldags. Da fagbevegelsen i Frankrike streiket for å forsvare sykelønna, sa NRK-journalisten at de kjempet mot historiens gang. Noen dager seinere hadde de vunnet! På samme måte vant vi nok en runde i kampen om sykelønna før valget.

2. Sykelønna

Det var lagt opp et fint løp for å få has på sykelønnsordningen. Først årevis med kampanjer der sykefraværet i Norge ble framstilt som oppsiktsvekkende høyt, og som et samfunnsproblem vi alle måtte bidra til å løse. I stedet for å innrømme at når sykefraværet var litt høyere enn før og litt høyere enn i nabolanda, skyldes det at vi har hatt lavere arbeidsløshet enn de fleste, inkludert Sverige og Danmark. Derfor har vi høyere sykefravær, og kan være stolte av det. Og vi har hatt større yrkesaktivitet blant de eldre, enn det de fleste andre konkurrentland har. Derfor har vi høyere fravær enn dem. Og igjen er vi stolte av det.

Husk at de samme kretsene skriker om for høyt sykefravær i alle land. Overalt får folk vite at akkurat deres arbeidsmoral er elendig. I hele Europa vil de lokale Molander og Skånlander, talsmenn for markedsmakt, redusere det offentliges utgifter til trygd, og flytte folk fra sykepenger og uføretrygdtrygd til arbeidsløshetskø. Det gjør arbeidskraften "available" (tilgjengelig) og svekker forhandlingsstyrken ("svekker lønnspresset" som det kalles). I gamle dager, før alle sykelønnsordninger, var sykefraværet lavt. Da het det ganske enkelt i arbeidsavtalene at folk pliktet å holde seg friske. Forøvrig fikk de sørge for å spare opp penger slik at de ikke lå samfunnet til byrde hvis de ble syke.

Da sykefraværskampanjene gjennom 90-tallet hadde gitt oss tilstrekkelig skyldfølelse for våre fravær, (ikke minst kvinnene, fordi vi har større sykefravær enn mennene), kom Sandmann-utvalget som skulle vise veien ut av uføret. De foreslo, ikke uventet, at det var tid for å kutte i sykelønnsordningen. Men heldigvis – mindretallet i utvalget, fagforeningsrepresentantene og den uavhengige fagekspertisen, kvinnet seg opp til å si nei. Og la korrekt til at dette var et kvinnefiendtlig forslag. Det rammet lavlønte i slitsomme yrker, dvs. først og fremst kvinner. Det var skatt på sykdom. Dermed buklandet Sandmann-utvalgets innstilling. De politiske oppfølgingsvedtakene som var planlagt, måtte vente.

Heldigvis var fagbevegelsen samlet og tydelig i forsvaret av sykelønna. I starten på valgkampen var alle de største partiene innstilt på å kutte sykelønnsordningen. I et innlegg til Dagens Næringsliv (26.10.2000) syntes for eksempel Jørgen Kosmo at det var nødvendig å presisere at verken han eller

regjeringen hadde vedtatt å frede sykelønnsordningen. Senere prøvde AP å vinne valget nettopp på fredingen, og på valgdagen våget ingen av politikerne lenger å stå ved sine kuttplaner. Ikke en gang Hagen. Motstanden i fagbevegelsen og befolkningen forøvrig hadde gitt resultat. Til neste angrep kommer.

Dette var en spesielt viktig seier. For sykelønnsordningen bygger på et menneskesyn som har lidt nederlag på mange andre fronter de siste årene, og som det derfor er desto større grunn til å forsvare. Det samme menneskesynet ligger til grunn for den mangeårige, brede oppslutningen vi har hatt om velferdsstaten i Norge. Det handler om at folk flest er bra folk, og at trygdeordninger stort sett blir brukt slik de skal.

Hvis flertallet begynner å tro at skattebaserte stønader og trygdeordninger stort sett blir misbrukt, og at full lønn under sykdom betyr omfattende skofting, mister vi selvsagt interessen for å betale skatt til folketrygden. De som har råd vil satse på privat forsikring, kanskje gjennom arbeidsgiver hvis bedriften er av de solide. Folketrygden kan bli redusert til behovsprøvd nødhjelp.

Populære TV-progammer forteller ofte mye om tidas herskende tanker – som også er de herskendes tanker. To temaer var oppe i Holmgang med fjorten dagers mellomrom: sykelønnsordningen og skatt på aksjeutbytte. Da regjeringen foreslo skatt på aksjeutbytte, ble fem såkalte "investorer" invitert til å beskrive hvor viktige de var for landet, og hvor dypt urettferdig slik skatt ville ramme dem. Det var fare for at de helt kom til å miste arbeidslysten, og dra utenlands.

Da sykelønnsordningen ble debattert, var det ikke fem lavlønte kvinner i slitsomt arbeid de hadde invitert. Ingen spurte hvordan det gikk med deres arbeidslyst hvis det ble skatt på sykdom. En stakkars professor tok på seg oppgaven med å tale deres sak. Men det ble i hovedsak en debatt om skoft. Høyt sykefravær ble forklart for det norske folk som et resultat av skoft. Det var "investorene" som usynlig var tilstede i programlederens bevissthet, ordvalg og problemstillinger.

Den nye sykefraværsavtalen vil som de tidligere spre NHO-ideologi i befolkningen ved å framstille sykefraværsproblemet som et spørsmål om skoft. Regjeringen kom sammen med partene i arbeidslivet fram til en avtale om å samarbeide for å få ned fraværet med 20%. Riktignok uten kutt i sykelønna. Men utviklingen skal følges hvert halvår. Og når fraværet fortsetter å øke, vil det bli framstilt som en svikt fra arbeidstakersiden. Den yrkesaktive befolkningen får større andel eldre – de store etterkrigskullene er kommet i 50-60 års alderen, og eldre trenger lengre fravær når de først blir syke. (Unge har ofte flere fravær, men korte, så de monner lite på fraværsprosenten.) Hvorfor blir partene enige om et mål som er uoppnåelig? NHO sier det er viktigst at det "nå også fra LO og YS sin side (erkjennes) at det er mulig å redusere det norske sykefraværet med minst 20 % og at arbeidstakernes organisasjoner nå vil arbeide aktivt for å oppnå dette". NHO er hellig overbevist om at minst 20 % av fraværet er unødvendig, for ikke å si uberettiget. Skoft. Ordvalget bevitner det. De sier LO og YS har "erkjent" at fraværet kan reduseres, og de legger ansvaret for reduksjonen hos dem. NHOs gammeldagse overklasseanalyse har hindret dem i å utvikle tiltak som kunne spare arbeidsgivers utgifter, som for eksempel å la folk bruke egenmeldinger i langt større utstrekning.

Den nye sykefraværsavtalen har også et punkt om utvidet rett til å bruke egenmeldinger, men den er knyttet til en svært tvilsom plikt for arbeidstaker til å opplyse om funksjonsevne. Det står faktisk at regjeringen skal foreslå lovendringer som forplikter arbeidstaker og helsevesen til å gi arbeidsgiver opplysninger om funksjonsevne. Det går mot en tankeløs uthuling av legers taushetsplikt – og et angrep på retten til å ha sin diagnose for seg selv. Inspirert av NHOs syn på sykefraværet som arbeidstakers skyld. For en slik bestemmelse blir bare interessant når vi ikke spontant ser nytten av å gi denne informasjonen til arbeidsgiver for å få tilrettelagt forholdene. (De fleste kunne godt tenkt seg større interesse fra arbeidsgiver for å gjøre nettopp det.) Når vi ikke gir informasjonen spontant betyr det at tilliten til arbeidsgiver er dårlig. Å pålegge oss og våre leger informasjonsplikt i en sånn situasjon, er både dumt og arbeiderfiendtlig.

Alle som forsvarer fraværskampanjene som om de var positive arbeids-miljøtiltak, bør merke seg hvor NHO legger ansvaret for fraværsreduksjon. I praksis blir kampanjene for å redusere fraværet mobbekampanjer mot det lille mindretallet som trenger å bruke sykelønnsordningen mye: 5-10 % av arbeidsstyrken står for 80 % av alle fraværsdagene. Det er dem som vet med seg selv at de "ødelegger statistikken" når bedrifter driver kampanjer og konkurranser, kanskje med bonus og premier til de avdelingene som ligger lavest på statistikken, eller de arbeidstakerne som ikke har fravær. Det er ingen fest å være den ene eller de få med behov for stadige fravær på grunn av revmatisme, astma eller andre kroniske plager.

Avtalen bør derfor møtes med beskjed om at vi er klare for de to siste målsettingene, inkludering av funksjonshemmede og eldre. Men da må arbeidslivet legges tilrette tilsvarende. Den første målsettingen, reduksjon av sykefraværet med 20 %, er umulig med akseptable midler. Fordi fraværet ikke, som NHO tror, er noe som blir borte hvis vi "tar oss sammen". Tvert om er det atskillig sykenærvær allerede, fordi folk går på jobb til tross for vonde rygger, tette neser og høyt blodtrykk av hensyn til kolleger, elever, pasienter, klienter og saksbunkene i et underbemannet, sykelig slanket (anorektisk) arbeidsliv. Med uakseptable midler: høyere arbeidsløshet, eksklusjon av kvinner og alle over 50, eller dramatiske kutt i sykelønna er det mulig å få ned fraværet 20%. Akkurat nå ser det ut som om arbeidsløsheten øker, og da vil fraværet snart falle. Men det blir i sannhet lite å juble for!

Det er viktig å ikke la seg imponere av klagesangene over milliarder som forsvinner til sykelønn. Trygdeutgiftene blir jo ikke borte i et stort svart hull. De bidrar til at folk kan klare seg økonomisk selv om de blir arbeidsuføre midlertidig (sykefravær) eller varig (uføretrygd). Takket være trygdene unngår vi et kjempemessig fattigdomsproblem. Pengene kommer tilbake til staten som skatter og avgifter, og de bidrar til at norsk produksjon for hjemmemarkedet får avsetning for varene. De bidrar til å holde landets økonomiske hjul i gang.

Trygd handler om overføringer fra dem som er arbeidsføre til dem som ikke er det. Det ligger et politisk valg bak slike overføringsordninger. Akkurat som det er et politisk standpunkt å si at overføringene må bli mindre. "Vi har ikke råd til dagens sykepengeutbetalinger ..." Den som er syk vil vel snarere si at han ikke har råd til å klare seg uten.

3. Misbruksmyter undergraver trygdeordningene

Einar Øverbye heter en forsker ved NOVA som har studert hva som har påvirket folkemeningen om velferdsutgifter og trygd i Norge over en 30 års periode, 1965 til 1995 (Commitment to welfare – a question of trust, Oslo 2000, NOVA skriftserie 4/00).

For det første finner han en sterk sammenheng mellom tilliten til ordningene og støtte til ytelser på dagens nivå eller mer. Ikke uventet vil de som tror at trygdesøkere i stor utstrekning er trygdemisbrukere, oftere skjære ned på ytelsene. I meningsmålinger nådde viljen til å skjære ned på trygdene et høydepunkt i 1973. Det var samme år som Fremskrittspartiet ble stiftet og en sosialminister fra Arbeiderpartiet gikk ut og mistenkeliggjorde trygdesøkerne.

Øverbye trekker to lærdommer av undersøkelsen sin. For det første er trygdesaker ganske innviklet og vanskelige å sette seg inn i, slik at media og politikere får stor innflytelse på hva folk mener og tro. For det andre, at opinionen kan endre seg ganske raskt, først og fremst ved at politikere eller andre opinionsledere greier å endre synet på en eller flere grupper av trygdemottakere, slik at de ikke lenger framstår som "verdige". For eksempel, kan vi skyte inn, ved å framstille skoft som en vanlig årsak til sykmelding, eller ved å hevde at det er for lett å få uføretrygd.

Han peker også på at universelle ordninger – rettigheter – (som dagens alderstrygd) kan ha fordeler framfor behovsprøvde stønader (som dagens sosialhjelp), simpelthen fordi det ikke er aktuelt med lureri.

Undersøkelsen hans gjaldt tida fram til 1995. Dessverre har den offentlige debatten siden da vært dominert av dem som snakker om trygd som "byrde", "misbruk" som et alvorlig problem (i strid med hva alle tall forteller) og om at folk må "stimuleres" til å arbeide, ellers velger de trygd. Tenk bare på slagordet som lanserte den såkalte arbeidslinja: Arbeid skal gjøres til førstevalg! Som om vårt normale førstevalg var trygd. Trygdemisbruk er igjen mediastoff. Ikke fordi problemet er stort eller økende. Men fordi få travle journalister har tid til å dividere antall trygdemisbrukssaker med antall trygdemottakere, eller antall feilplasserte kroner med totalbeløpene trygden håndterer. Travle journalister og etatenes informasjonsmedarbeidere blir mer eller mindre bevisst ekkomaskiner, som Holmgang, for de herskendes menneskesyn.

Da Sandmann-utvalget la fram forslagene sine for å få ned sykefravær og uføretrygd, annonserte Stoltenberg- regjeringen at det nå skulle bli vanskeligere å få uføretrygd. Som om hovedsaken var å bremse trygdesøkernes grådighet.

De kunne sagt at det skulle bli lettere for eldre og for folk med funksjonshemming å få og beholde arbeid, uten å sette helsa på spill. Det ville handlet om det samme – flere i arbeid, færre på trygd. Men det ville vitnet om en helt annen holdning til menneskene dette angår, solidaritet i stedet for arroganse. Det ville handlet om å se verden nedenfra i stedet for ovenfra.

Både enslige mødre, uføretrygdete og sykmeldte har fått gjennomgå. Politikerne fra de fleste partiene har gitt oss inntrykk av at det er overforbruk av trygd i Norge. Men vi reddet altså sykelønna – denne gangen også.

4. Helse mot konkurranseevne

Både i Norge og resten av Europa øker andelen som jobber mot korte tidsfrister eller under høyt arbeidstempo. Det kalles tidspress. Men det er ikke tida det er noe i veien med. Tidspress betyr for lav bemanning i forhold til arbeidsmengde og frister. Krav om mer overtid og mer arbeid på ubekvemme tider, tvinger stadig flere til å jobbe mot det som så vakkert kalles «kroppens signaler». Problemene vil bare bli større etter hvert som gjennomsnittsalderen i befolkningen øker. Om ti år er halvparten av befolkningen i yrkesaktiv alder, over 45 år. Samfunnsøkonomisk er det selvsagt vanvidd å tillate en slik utvikling i arbeidslivet at bare de yngste og friskeste får plass. Men foreløpig ropes det bare på enda større fleksibilitet, enda færre fast ansatte pr. produsert vare eller tjeneste. Nå er det moderne å fjerne lovene som begrenser åpningstidene i handelsnæringen. Kravet om å la kassaapparatene gå døgnet rundt kamufleres som "større valgfrihet" for forbrukerne. Bare for de forretningene som vil, heter det. Men hvem kan i lengden holde kortere oppe enn konkurrenten? Det minner om Colbjørnsen-utvalget som ville gi kvinnene større valgfrihet – "rett" til arbeid på ubekvemme tider, når de i framtida fikk flere omsorgsoppgaver igjen etter hvert som velferdsstaten ble bygd ned. Valgfrihet – fleksibilitet: vakre ord kamuflerer investorenes grådighet på stadig større avkastning.

Hvis en virkelig skal skape et inkluderende arbeidsliv, slik Sandmann-utvalget og mange politikere snakker mye om, kan en ikke samtidig kreve stadig høyere arbeidsintensitet av hver enkelt og stadig mer arbeid på kveld og natt. Et inkluderende arbeidsliv krever regulering av den frie konkurransen. Praten "med to tunger" går igjen i resten av Europa. På den ene sida snakkes det om inkluderende arbeidsliv, plass for alle, mangfold osv. På den andre sida fleksibiliserer landene om kapp i kampen om markedsandeler, med store sosiale omkostninger i form av utstøting, ulykker, sykdom og kortere yrkesaktivt liv.

Den nye avtalen mellom regjeringen og arbeidslivets parter inneholder samme umulige dobbeltløp: sykefraværet skal ned 20 % samtidig som flere yrkeshemmede skal få arbeid, og "den reelle pensjonsalderen" skal økes, dvs. at flere må stå lenger i jobb. Hvis de to siste målsettingene blir innfridd, må sykefraværet øke, ikke minke.

Det gjelder å skjønne at det er forskjell på sykdom og sykefravær, på uførhet og uføretrygd. Vi er for å redusere sykdom, men ikke for å redusere sykefraværet uten å redusere sykdom og skader. Vi er for å redusere antall uføre, men ikke for å redusere uføretrygdingen ved å ta fra de uføre trygden.

Sandmann-utvalgets mål: færre på sykelønn og uføretrygd må vi ikke gjøre til vårt. Slutt å si at dere er enige i at sykefraværet må ned eller at uføretrygdingen må ned. For det kan oppnås ved å kutte sykelønnsordningen og begrense trygderettigheter. Da blir det mindre utgifter til sykelønn og trygd. De syke og uføre forsvinner ikke, men de forsvinner ut av trygdestatistikken og blir avhengige av familieforsorg, sosialhjelp og frelsesarme. Da har Moland, Skånland og Sandmanns oppdragsgivere oppnådd det de ville, å begrense overføringene fra det offentlige til private.

Fraværet vil gå ned hvis sykelønna reduseres. Ikke fordi skoftet ble borte, slik NHO vil si, men fordi sykenærværet øker blant dem med dårligst råd. Slik det skjedde i Sverige. Ethvert kutt i sykelønna er usosialt, fordi det betyr å flytte penger fra syke til arbeidsgiver/ -eier eller statskassa. Det betyr å innføre mer skatt på sykdom (i tillegg til alskens egenandeler på medisiner og behandling). Det hjelper heller ikke å legge større utgifter på arbeidsgiver, slik Sandmann foreslo, hvis det ikke kan knyttes direkte til fravær som skyldes arbeidsgivers forsømmelser. Økt økonomisk ansvar for arbeidsgiver vil bare føre til økt siling av jobbsøkere og økt utstøting av eldre, av rent økonomiske grunner. I Sverige svarte 71 % i et representativt utvalg av offentlige og private arbeidsgivere at de sjelden eller aldri ansatte noen over 50 år (Arbetsgivares attityder till äldre yrkesverksamma, Riksförsäkringsverket 2001). Det er neppe mye bedre her. En mulighet for å stimulere arbeidsgivere til inkluderende personalpolitikk kan være å la staten ta alle utgiftene til sykelønn, som til annen trygd.

Hvis man virkelig vil begrense utstøtingen, må det tas store grep:

Et slikt stort grep ville være innføring av 6-timers dag, med full lønnskompensasjon. Det vil utsette tidspunktet for uføretrygding for mange. Men denne muligheten fikk Sandmann-utvalget typisk nok ikke en gang lov til å diskutere. De som tok det opp, fikk vite at det lå utenom mandatet.

Et annet stort grep ville være å øke grunnbemanningen både i offentlig og privat sektor. Kravene til arbeidsintensitet er så høye i mange bransjer at friske folk blir slått ut på grunn av normale aldersforandringer.

Endelig kunne en forsøke med folkefallskjerm, en form for økonomisk garanti fra arbeidsgiver fram til ny jobb eller oppnådd aldersgrense. Staten går nå motsatt vei, og vil at ordningen med ventelønn skal endres i retning av vanlig arbeidsløshetstrygd. Igjen et forsøk på å få folk fra trygd over i arbeidsløshetskø, ikke nødvendigvis i arbeid.

Da Merita Nordbanken kjøpte K-bank, kunne de kreve at K-bank reduserte personalutgiftene ved å si opp folk og la folketrygden betale arbeidsløshetstrygd og uføretrygd. Bedriften Arcus var i sommer på Dagsrevyen og skrøt av hvordan de hadde snudd underskudd til overskudd ved å førtidspensjonere folk. Nedbemanningen på Hydro i Telemark og nedleggingen av Mosjøen veveri vil gi nye uføretrygdede. Retningslinjene for omstilling i staten har som første punkt førtidspensjonering ved 60 års alder. Kanskje den beste løsningen for den enkelte når galt skal være, men ikke noe vi har bedt om. Folketrygden og andre pensjonsordninger finansierer kort og godt aksjeutbytte, bedriftsoverskudd og statlig omstilling. Kom ikke her og gi oss skylda for at utgiftene øker.