I hundre år har vi visst at masker er absolutt siste utvei for å beskytte lungene mot støv og gass. En nødløsning, sier myndighetene. Men alle vet at det tvert i mot er førstevalget og standardløsningen. Og vi vet at effekten er dårlig. Fordi de bruker feil maske, fordi det blir lekkasje, fordi masken tas av og på eller ikke blir brukt i det hele tatt, fordi maskene er tunge og alltid ubehagelige å bruke, fordi arbeidet er tungt og skiftene lange, fordi instruksen om når og hvordan de skal brukes er uklar, fordi, fordi. «Vi har gitt dem beskjed om at de kan bruke maske hvis det blir ubehagelig.» «Dere kan kjøpe masker på samvirkelaget.» Vi snakker om den seriøse delen av arbeidslivet. Hvor er bedriftshelsetjenesten?
Det er så greit når lungeskadene kan gjøres til et privat ansvar for arbeideren som er rammet. Prevalensen av røyking er gjerne høy i de utsatte yrkene. Dermed blir det enda lettere å moralisere. Straffen de får er ikke bare sykdom, men også avslag på krav om yrkesskadeerstatning fra NAV og forsikring. Bedriften behøver ikke å gjøre noe med helsefarlig støv og gass, og legen behøver ikke gjøre mer enn å heve pekefingeren.
Resultatet er forutsigbart. Astma, bronkitt, emfysem, KOLS. Ingen vet egentlig hvor stor forekomsten er av arbeidsrelatert lungesykdom. NAV godkjenner noen tilfeller som yrkessykdom, helst da hos ikke-røykere. NAV offentliggjør ingen tall. Pasientregisteret kobler ikke utskrivningsdiagnoser med yrke og næring. Arbeidstilsynet får sjelden melding om arbeidsrelatert KOLS. Som så ofte ellers i arbeidsmedisinen: «No data, no problem.»
Dyrt og teknologisk raffinert arbeidsutstyr må beskyttes mot støvforurensing. Ingen ville vel overlate ansvaret for dette til lærlingene. Men sine egne lunger må de passe, uten særlig hjelp eller støtte. Det er slett ikke sikkert bas eller arbeidsleder kjenner til sykdomsrisikoen i arbeidsmiljøet, eller hvordan man skal beskytte seg. Og de vet sikkert ikke at det meste av beskyttelseseffekten blir borte hvis man tar av seg masken et øyeblikk, eller hvis man ikke er glattbarbert. De vet antakelig heller ikke at bruken av filtermasker må være kortvarig, fordi det er ubehagelig. Ellers øker faren for feil bruk. Dette er ekstra viktig ved tungt arbeid og ved særlig farlig forurensing som asbest. Hvis arbeidet er planlagt å vare en time, bør det allerede fra starten brukes motorassistert eller luftforsynt åndedrettsvern. Masken bør ikke brukes mer enn totalt tre timer daglig av hensyn til arbeidstakernes helse og velferd. Det krever svært god planlegging av arbeidet.
En undersøkelse av forholdene i svensk verksteds- og bygningsindustri fra 2009, viste at både ledere og brukere manglet grunnleggende kunnskap om maskebruk (note 1). Bare 20 % (litt flere ledere enn brukere) hadde fått opplæring om bruk, renhold, filterbytte og oppbevaring. Bare 20 % av brukerne skiftet filter ofte nok, og 70 % barberte seg for sjelden til å kunne oppnå god beskyttelse med maske. Bare 30 % av lederne trodde at arbeiderne brukte maskene som de skulle.
Mange har medansvar for situasjonen som den er. Jeg kunne sagt at smelteverk, jern- og metallindustri og bygge- og anleggsnæringen produserer KOLS i bøtter og spann. Men da måtte jeg ha lagt fram ti års systematisk dokumentasjon, og det ville antakelig likevel ikke hjulpet. «Vi kjenner oss ikke igjen i beskrivelsen. Forholdene er helt annerledes nå». Av alle medansvarlige velger jeg å kritisere legene. Det er nesten like ufarlig som å legge skylda på arbeideren. Og ikke minst viktig: sjansen for å bli hørt og for å oppnå noe med kritikken, er størst der.
Et sted må oppryddingen begynne. Aller først må legene slutte å legge skylda for konsekvensene av helsefarlig arbeidsmiljø på dem som kan gjøre minst med det. Hold dere til ABC i forebygging. Verneutstyr og dressur av arbeidere er det minst effektive. Tekniske og organisatoriske tiltak er mest effektivt, og mest mulig av risikoen bør håndteres på planstadiet. Bring basalkunnskapen fra yrkeshygienikerne videre til eieren, styret, bedriftsledelsen. Allerede i 1920 ble den formulert slik: In most industrial plants the protection of the worker against the hazard of industrial dusts can be best accomplished by keeping the dust content of the air of the workroom itself down to a reasonable level. (Note 2)
Hva er forresten «reasonable level»? Mye av den medisinske kunnskapen om støv og helserisiko er ikke trengt inn i arbeidslivet. Støvmengden i arbeidsatmosfæren blir målt i vekt per volumenhet, mens man alle andre steder legger stor vekt på størrelsesfraksjoner når man vurderer helsefaren. Hvis eksponering for fine og ultrafine partikler i utelufta kan øke risikoen for hjertesykdom og hjerneslag, må vel dette også gjelde for arbeidsatmosfæren? Blandingsstøv er den vanligste av alle støveksponeringer. I arbeidslivet driver man med kompliserte beregninger av tiltaksgrenser og etterlyser bedre dokumentasjon av kombinasjonsvirkninger. Utenfor arbeidslivet sier ekspertisen ganske enkelt at «virkninger av svevestøv forsterkes når det er flere komponenter til stede» (note 3).
Hvis dere mener at alle andre, og mer effektive muligheter til å redusere eksponeringen er uttømt, må bedriftshelsetjenesten i alle fall påse at «nødløsningen», maskene, blir valgt og brukt riktig. Kanskje viser dette seg å være så pass krevende og dyrt at bedriften fortrekker de mer effektive tekniske og organisatoriske løsningene likevel. Health and Safety Executive har laget en veiledning for arbeidsgiver, som bedriftsleger bør studere nøye (note 4). Bruk noen dager sammen med yrkeshygienikeren i bedriften og se hva som mangler hos dere. Presenter det for sjefen, med eller uten HMS-direktørens underskrift. Hvem er det som ikke er flink nok?