Det blir dyrere for arbeidsgiver å beholde eller nyansette eldre og funksjonshemmete, selv om trygdeetaten i noen tilfeller fritar dem for arbeidsgiverperioden. Allerede nå blir jobbsøkere og deres referanser spurt om tidligere sykefravær og helseattester. Forslaget vil føre til mer av samme slaget.
Statssekretær Helge Eide i Arbeids- og sosialdepartementet reagerer på det han kaller «en framstilling av eldre og funksjonshemmede som mer sykelige enn andre» (Klassekampen 14.oktober 2004). Men på Rikstrygdeverkets nettsider kan hvem som helst se at det gjennomsnittlige behovet for sykefraværsdager øker nokså jevnt med alderen. Vi samler opp sykdommer over tid, og tilhelingen går langsommere med årene. Det forhindrer ikke at mange eldre også er helt uten sykefravær. Bare de friskeste av de eldre står nå løpet ut til pensjonsalder, selv i fysisk lette yrker. Men gjennomsnittsbehovet for fravær er likevel høyere enn gjennomsnittet.
Når det gjelder de funksjonshemmete, kan det godt være at selve stereotypen, rullestolbrukeren, har lavere fravær enn gjennomsnittet. I følge Norges Handikapforbund har bare to av ti rullestolbrukere jobb, og det er vel de aller friskeste blant dem. Men funksjonshemming er mer enn rullestoler. Statistisk Sentralbyrå overvåker yrkesaktiviteten blant funksjonshemmete som resultatmål for avtalen om inkluderende arbeidsliv. De bruker betegnelsen om alle som oppgir at de har «fysiske eller psykiske helseproblemer av mer varig karakter som kan medføre begrensninger i det daglige liv». Det sier seg selv at den som har «helseproblemer av mer varig karakter» har større behov for sykefraværsdager enn gjennomsnittet. Statssekretæren og øvrige beslutningsfattere i Arbeids- og Sosialdepartementet må begynne å forholde seg til virkeligheten. Vi har fått nok av kampanjer og reformer som blir markedsført som inkluderende, men som i praksis øker utstøtingen.