Utvalget som har vurdert pensjonsreformen, har sagt sitt («Et forbedret pensjonssystem», NOU 2022:7). De frykter for oppslutningen i befolkningen, den «sosiale bærekraften», når minsteytelsene er under EUs fattigdomsgrense og uføre får mye dårligere pensjon enn arbeidsføre.
Men de dårlige pensjonene er ikke noe arbeidsuhell. Dersom en lojalt skal følge den nye arbeidslinja – eller mistillitslinja – som preger norsk sosialpolitikk siden 1990-tallet, må uføre og minstepensjonister få dårlige pensjoner. Teorien bak arbeidslinja er at folk flest er arbeidsuvillige, de vil heller gå på trygd. Hvis man gjør de dårligste pensjonene bedre, vil det svekke eldres arbeidsmotivasjon. Og hvis uføretrygdede får samme pensjon som arbeidsføre, slik de fikk med den gamle alderspensjonen, vil flere søke uføretrygd for å slippe unna arbeidsmarkedet.
De som forberedte fattiglovene i Skottland i 1843, tenkte likedan. Stønaden til dem uten arbeid måtte være lavest mulig, så ingen ble fristet til å gå arbeidsløse: «De arbeidende klasser er fullt ut i stand til å forsørge seg og sine godt, men om de gjør det, avhenger av moralen.» (Poor Law Enquiry). I dag sier vi ikke moral, men motivasjon. Men viljen til å styre ved å straffe lever videre i pensjonsreformen.
Pensjonsutvalget har hatt en vanskelig oppgave. De må være lojale mot arbeidslinja, og samtidig foreslå grep som kan styrke reformens sosiale bærekraft. De foreslår høyere pensjonsalder og forutsetter da at folk flest kan jobbe lenge nok til å få en akseptabel pensjon. Norge har allerede en av de høyeste pensjonsaldrene i EU/EØS. Nå skal den skyves oppover. Dagens 30-åringer må forberede seg på en pensjonsalder rundt 70 år. Hvor mange vil kunne jobbe så lenge, og vil arbeidslivet ha dem?
Arbeidslinjas økonomiske pisk og gulrot, i pensjonsreformen kalt «arbeidsinsentiver», virker først og fremst på dem som har dårlig råd. Rundt 1990 fulgte svenskene arbeidslinja da de kuttet sykelønna og innførte karensdager. Fraværet gikk ned. De som hadde dårlig råd, la om atferden. De gikk på jobb når de burde vært hjemme, og tok ut ferie i stedet for sykedager når de ble syke. De som hadde bedre råd, tålte noen sykedager uten lønn, og fortsatte som før.
Slik har også pensjonsreformen virket. De som først og fremst «jobber mer og lenger», er ansatte i privat sektor som tidligere kunne gå av med AFP ved 62 år uten å få dårligere alderspensjon ved 67 år. Den gamle AFP-ordningen brøt med arbeidslinja og måtte vekk. Offentlig sektor kjempet for å beholde den, men fra 1963-kullet er det slutt der også. Etter at denne muligheten til tidligpensjon ble borte, får de som gir seg mellom 62 og 67 år, en kraftig redusert årlig pensjon.
Den gamle førtidspensjonen ble erstattet med en livsvarig tilleggspensjon som er størst for dem som står lengst. Mange gir denne nye tilleggspensjonen æren for at yrkesdeltakingen økte. Men det er mer sannsynlig at det skyldtes tapet av førtidspensjonen og frykten for en elendig årlig pensjon. De fleste jobbet nok videre fordi de måtte.
Pensjonsreformen ble lansert som en sparereform som fordelte byrdene rettferdig. Hvert nye årskull fikk litt mindre årlig pensjon enn kullet før dem, men alle kunne oppveie kuttene ved å jobbe litt lenger enn årskullet foran. Det var viktig at «alle ble med». Slik er vi også blitt fortalt, både av Arbeidsdepartementet og Pensjonsutvalget, at reformen har virket. Men dette stemmer ikke med studiene som utvalget viser til. Pisken og gulroten i reformen virker først og fremst på dem som står i fare for å få lave pensjoner.
En studie sammenlikner årskull som ble 62 år før og etter reformen (Aakvik, 2020). Ifølge Pensjonsutvalget var det her «ingen tendens til at arbeidstakerne med dårligst helse i mindre grad økte sitt arbeidstilbud, enn de arbeidstakerne med best helse» (s. 151). Men i artikkelen står det faktisk at de med dårligst helse økte arbeidstilbudet mer enn de med best helse. Forskerne så bare på korttidseffekter (inntil to år) og tok forbehold om at økt yrkesdeltaking kunne komme til å virke negativt på helsa. Studier fra land med lavere pensjonsalder enn i Norge bekrefter at tidlig avgang kan gi betydelige helsegevinster.
Andre undersøkelser som utvalget viser til, sier at økningen i yrkesdeltakelse er større i yrker med lav forventet levealder enn i yrker med høy levealder. Den er også større for dem som bare har grunnskole enn for dem med høyere utdanning. Begge disse gruppene har ofte krevende arbeidsvilkår, og særlig kvinnene har lave lønner. Det er her vi typisk finner «sliterne». De kan ha et langt yrkesliv bak seg når de fyller 60, men det gir ikke bedre pensjon. Sannsynligvis skyldes den økte yrkesdeltakelsen i disse gruppene oftest økonomisk tvang, akkurat som i gruppen med dårlig helse.
Pensjonsutvalget innser at oppslutningen om reformen avhenger av at de fleste kan stå i arbeid lenge nok til å få «akseptable pensjonsnivåer». Utvalget går ganske lett over det avgjørende spørsmålet om hvor mange flere arbeidsføre år det blir når levealderen øker. Det er sannsynlig at det vil variere mye, blant annet med helsetilstand, yrke og klassetilhørighet. Utvalget lener seg tungt på en befolkningsstudie fra Nord-Trøndelag som ser på endringer i 70-åringers funksjonsnivå over 25 år: «Den økte levealderen blant 70-åringer i Norge i perioden 1995–2017 ga om lag like stor økning i antall funksjonsfriske år» (Storeng mfl., 2021).
Men utvalget misforstår studien. Den sier ikke noe om eldres arbeidsførhet. Begrepet «funksjonsfrisk» er oversatt fra «disability free» i den engelske artikkelen. 70-åringene blir regnet som «disability free» hvis de svarer at de kan spise, kle og vaske seg selv, og dessuten betale regninger og gå på handletur. Forskerne har konkludert forsiktig: «Funnene kan kanskje generaliseres til den friskere delen av den eldre norske befolkningen.» (Min oversettelse.)
Arbeidsførhet avhenger både av helse og arbeidsvilkår. Da pensjonsutvalgets leder, Kristin Skogen Lund, var NHO-direktør, presenterte hun «arbeidslivets jernlov»: Ingen bedrift kan i lengden ha noen ansatte som ikke forsvarer lønnen sin. Utvalget drøfter på fem av utredningens 300 sider hva som kan få arbeidsgivere til beholde og ansette eldre. Forslagene gir ikke noe realistisk håp om et mer eldrevennlig arbeidsliv. Uten motmakt vil arbeidslivets jernlov fortsette å støte ut alle som ikke er produktive nok.
Hele pensjonsreformen hviler på forutsetningen om at de fleste eldre kan jobbe mye lenger. Men pensjonsutvalgets utredning bærer ufrivillig bud om at forutsetningen ikke holder. Hvis dagens pensjonssystem blir ført videre, eventuelt også med høyere pensjonsalder, vil presset bare bli verre for de mange som ligger an til en pensjon nær fattigdomsgrensen.
Løsningen for «sliterne» som for andre, er en annen alderspensjon, bygd på folketrygdens prinsipper om økonomisk rettferdighet, utjevning og hjelp til selvhjelp. Heldigvis er ikke pensjonsreformen hugget i stein. Alderspensjonen kan repareres og gjenreises som en solidarisk pensjon. I rapporten som fagforeningsnettverket «Pensjon for alle» nettopp har lagt ut, står det mye om hva som kan gjøres.
Ebba Wergeland har i Klassekampen 6. september en kritisk kronikk om rapporten fra det regjeringsoppnevnte Pensjonsutvalget som ble lagt frem i juni.
Et samlet utvalg konkluderer at pensjonsreformen var nødvendig, og at den så langt har virket omtrent som forventet og ønsket da den ble vedtatt av Stortinget i 2009. Utvalget foreslår likevel justeringer av reformen som tar sikte på å bedre ivareta sosiale hensyn, men disse forslagene gjør ikke synderlig inntrykk på Wergeland, som mener at reformen var unødvendig og burde reverseres i sin helhet.
Kronikken går flere stedet i rette med utvalgets gjengivelse av den foreliggende forskningen, men hennes kritikk av utvalgets bruk av forskning er dessverre av den polemiske sorten.
Wergeland medgir at pensjonsreformen ser ut til å ha fått mange til å jobbe lenger i tråd med reformens intensjon, men hun går hardt i rette med utvalgets påstand om at «økningen i yrkesaktivitet har vært bred» og at den «synes å være uavhengig av tidligere inntekt, utdanning, yrke og helse» (rapportens s. 295–296).
I stedet fremhever hun som et alvorlig tankekors at den forskningen som utvalget viser til, ved nærmere ettersyn konkluderer med at det faktisk i noen grad er blant mindre privilegerte grupper – altså grupper med lav lønn, lav utdanning, lav forventet levealder, ja til og med blant grupper med dårlig helse – at økningen i pensjoneringsalderen og yrkesdeltakelsen har vært størst.
Forklaringen er, ifølge Wergeland, at dette er grupper som ikke har råd til annet enn å respondere på de sterke økonomiske insentivene til å jobbe lenger som reformen har skapt.
Når utvalget formulerer seg slik, skyldes det at vi på forhånd kunne frykte det motsatte bildet: at det primært var bedre stilte grupper blant de eldre som hadde tilpasset seg ved å jobbe lenger, mens dårligere stilte grupper ikke har mulighet for å jobbe lenger og derfor bare må akseptere en lavere årlig pensjon livet ut.
Hvis det hadde vist seg å være tilfellet, ville mange – inklusive Ebba Wergeland – med rette slått alarm og påpekt at dette tyder på at reformen ikke tar hensyn til sosiale forskjeller i de reelle mulighetene til å jobbe lenger.
Nå er i stedet hovedbildet, som utvalget skriver, at økningen i yrkesdeltakelse blant 60-åringene har favnet bredt. Kanskje til og med med en viss tendens til sterkere økning blant gruppene der man på forhånd kunne frykte at mulighetene til å jobbe lenger var dårligst.
Dette er gode nyheter, som Wergeland med sitt retoriske grep prøver å gjøre til noe entydig negativt, samtidig som hun utnytter dette til å sette spørsmålstegn ved utvalgets vilje til å gjengi den foreliggende forskningen på en dekkende og balansert måte.
Men selv om utviklingen i sysselsettingen blant de eldre så langt i hovedsak har vært positiv og i tråd med reformens intensjoner, så er det ikke sikkert at det vil fortsette slik. En viktig premiss bak levealdersjusteringen er at mulighetene til å jobbe lenger vil forbedre seg i takt med fremtidige økninger i den forventede levealderen.
Det stiller store krav til arbeidslivets evne til å nyttiggjøre seg de eldres arbeidskraft, og det forutsetter at folk blir stadig mer friske og arbeidsføre ved hvert alderstrinn når levealderen øker. Her er det ikke så mye forskning å støtte seg på.
Når det gjelder de helsemessige forutsetningene for forlengelse av arbeidslivet refererer utvalgsrapporten til en norsk studie som konkluderer at antallet år uten alvorlige funksjonsnedsettelser har økt omtrent like raskt som den forventede levealderen i perioden 1995–2017.
Wergeland velger å feiltolke utvalget slik at vi skulle hevdet at denne studien én gang for alle viser at antallet arbeidsføre år, både nå og i fremtiden, øker i takt med levealderen.
Realiteten er at ingen vet sikkert hvordan dette vil utvikle seg fremover, og det er en av grunnene til at utvalget foreslår at pensjonssystemet bør evalueres om lag hvert tiende år for å se om det er behov for justeringer i lys av ny kunnskap og nye politiske vurderinger.
Takk til Axel West Pedersen for svar (12. september) på kronikken min om alderspensjon (6. september). Jeg forsøkte å vise at pensjonsutvalgets utredning (NOU 2022:7) undervurderer skadevirkningene av reformen. Den er nødt til å skape stor ulikhet, fordi den prøver å få folk til å stå lenger i arbeid ved å belønne dem som går av ved høy alder. De som går av tidlig, straffes med svært dårlig pensjon.
I 2014 beskrev en pensjonsforsker, Simen Markussen, effekten av dette ganske presist: – I et pensjonssystem som klart belønner dem som jobber lengst, bidrar det til store ulikheter. De med hardest arbeid og dårligst helse, får minst. (Gjengitt fra Forskningsrådets nettsider.)
Dårlig pensjon ved tidlig avgang skal få folk til å jobbe lenger. I pensjonsreformen kalles det «arbeidsinsentiver». Det er de med dårligst helse eller minst skolegang som endrer atferden mest i ønsket retning. De øker yrkesdeltakelsen mest. Begge disse gruppene har ofte dårlig råd. Noen med god helse og høy utdanning tar nok også et år eller to ekstra etter reformen for å få mer pensjon. Men i denne gruppen var det trolig, allerede før reformen, vanlig å jobbe så lenge man kunne og fikk lov. Derfor endrer reformens «arbeidsinsentiver» lite på atferden.
Det er veldig interessant når West Pedersen skriver at han og utvalget fryktet at det var de bedre stilte som ville tilpasse seg mest og jobbe mer. Derfor mener han det er en god nyhet når det tvert imot er de som har minst, som øker yrkesdeltakelsen mest. Jeg skjønner at de som greier å utsette avgangen får litt bedre pensjon enn de andre. Isolert sett bra for dem. Men jobber de lenger fordi de vil, eller fordi de må? Prisen for ekstrainnsatsen deres kan være dårligere helse og slitasjeskader.
Er det en positiv effekt av pensjonsreformen, som West Pedersen og utvalget mener, når reinholderne har større tendens enn akademikerne til å utsette avgangen? Eller er det tvert imot et faresignal? Er det slik alderspensjonen bør være? Her er folk flest like meningsberettiget som regjeringens eksperter. Vi kan ikke overlate veivalgene til dem. Pensjon for alle bidrar til demokratisk diskusjon i offentligheten med en fersk rapport og tolv gode og forståelige forslag til en bedre alderspensjon.