Til forsida Til artikkeloversikten Om hjørnet

Hva har vi lært av
fire år med IA-avtale?

av Ebba Wergeland

publisert i Arbeidervern nr 6, 2005


Det er på tide å gjøre opp status for avtalen om «et mer inkluderende arbeidsliv». Myndighetene og de store organisasjonene i arbeidslivet satte seg tre mål den 22. november 2001:

Ser vi på de nyeste tallene fra Statistisk Sentralbyrå, er resultatene nedslående. Andelen funksjonshemmede i arbeid har holdt seg ganske stabil fra 2. kvartal 2002 til 2. kvartal 2005, med henholdsvis 47 % og 44 %. For eldre ser det like resultatløst ut. Av alle i aldersgruppen 55–74 år var 47 % i arbeid 2. kvartal 2002 og 48 % samme kvartal 2005. IA-avtalens entusiaster viser riktignok til at sykefraværet falt brått i 2004 og la seg omtrent 10 % lavere. Men dette fallet skyldtes bare at Sosialdepartementet forandret sykmeldingsreglene. Legene ble pålagt å bruke gradert sykmelding i stedet for full sykmelding, og dermed falt selvfølgelig fraværsprosenten både i IA-bedrifter og andre bedrifter.

De nedslående resultatene kan skyldes at IA-bedriftenes eventuelle suksess med inkludering er blitt oppveid av tilsvarende ekskludering i andre bedrifter. En spørreundersøkelse fra Rikstrygdeverket i 2004 viste at knapt en tredel av bedriftene med mer enn 50 ansatte hadde seniorpolitiske
målsettinger, men det var tross alt vanligere i IA-bedrifter. Det handlet stort sett om å beholde seniorer, nesten aldri om å rekruttere.

ECON Analyse mener at manglende resultater kan skyldes for sterkt fokus på fraværsreduksjon. De har fulgt en gruppe IA­bedrifter over to år, og finner at flere av virksomhetene som et resultat av avtalen snarere er blitt mer bevisste på å ikke rekruttere personer med svak helse.
Myndighetenes sterke fokus på reduksjon av sykefravær har gjort at arbeidsgivere og eiere tror fraværsprosenten kan brukes som nøkkeltall for arbeidsmiljøstandard og kvalitetsmål for ledelse. Dermed synker selvfølgelig lederes entusiasme for å beholde eller rekruttere eldre og funksjonshemmete, simpelthen fordi disse gruppene har et høyere gjennomsnittsbehov for sykedager.

Konflikten mellom det første og de to siste delmålene har vært påpekt av fagfolk helt fra starten av IA-kampanjen. Hvis fokus nå skal flyttes til delmål 2 og 3 og reell inkludering, må man være villig til å godta at flere eldre og kronisk syke i arbeidslivet innebærer økt forbruk av fraværsdager.
Noe av fraværsbehovet kan reduseres hvis arbeidsforholdene blir tilrettelagt etter den enkeltes «alder, kyndighet. arbeidsevne og øvrige forutsetninger» som arbeidsmiljølovens inkluderende paragraf 14 sier. Nettoeffekten av disse to bidragene til fraværsprosenten kan variere, men som regel vil totalfraværet øke med inkluderende personalpolitikk.

Det er blitt sagt at arbeidslivet er den viktigste arenaen for forebygging. Dessverre har IA-kampanjen forvekslet forebygging med reduksjon av sykefravær. Oppfølging av langtidsfravær handler i beste fall om attføring og kompensasjon for forsømt forebygging ti år tidligere. De viktigste forebyggende aktørene, som bedriftshelsetjenestene og verneombudene, har kastet bort nok tid med å jakte på sykefraværsreduksjon. Etter fire år med IA bør de igjen konsentrere seg om forebyggende innsats rettet mot risikoforholdene i arbeidsmiljøet.