En stor helse- og sosialsektor er den mykeste måten å ta hånd om problemene som kapitalismen skaper for folk. I andre deler av verden skjer dette på mindre myke måter: de overflødige, hvis arbeidskraft ingen tjener på å reparere eller vedlikeholde, havner i rennesteinen og fengslene. Eller de dør av sult. Slik er kapitalismen når den slipper å pynte seg med et menneskelig ansikt.
Hvis landet ble styrt etter det som var lønnsomt for folkehelsen, istedenfor det som er lønnsomt for Oslo Børs, trengte vi ingen slik gigantisk helse- og sosialsektor. Hvis menneskelig arbeidskraft ble behandlet som en ressurs istedenfor som en vare, ville det ikke være behov for å rydde unna stadig flere "overflødige". At folk ikke fikk brukt arbeidskraft og evner ville være et samfunnsøkonomisk problem, ikke enkeltmenneskers private tragedie. At bygningsarbeidere var utslitt og arbeidsuføre ved 40–45 års alder, ville være et problem for produksjonsplanleggingen, ikke bare en sak mellom trygdekassa og den enkelte. Trafikkskadetallene ville komme med i regnestykket når veier og boligområder ble planlagt. Nå omregnes de bare til sengebehov i attføringsinstitusjoner, og knapt nok det.
Det finnes ferdigheter og kunnskaper som ethvert samfunn har bruk for, og som krever spesialisering. Det høye utdanningsnivået i Norge er et gode, også for folkehelsen. I de fleste alvorlige situasjoner er jordmoren bedre enn "kloke koner", sykepleieren og hjelpepleieren eller sosialarbeideren bedre enn nabo eller datter. I et samfunn styrt etter folks behov vil en slik spesialisert sektor sikre fullverdig behandling, også til dem det idag er kapitalistisk ulønnsomt å bruke tid på: folk med kroniske sykdommer, syke eldre, alkoholikere, stoffmisbrukere, psykisk utviklingshemmede. Idag ligger behandlingen de får, langt etter det kunnskapsnivået vårt tilsier.
Men framveksten av profesjonene skyldes ikke bare et enkelt og rasjonelt behov for kvalifiserte tjenester, vitenskap framfor trolldom. Staten har, litt enkelt sagt, behov for friske arbeidere og soldater. Det er behov for sentral kontroll med vedlikehold, reparasjon og disiplinering. Profesjonene i helse- og sosialsektoren overtok for lekmennene i takt med framveksten av nasjonalstatene. Med kapitalismen ble samtidig folks behov for helse og omsorg mer og mer gjort til varer. Ved å begrense antallet som fikk lov å selge denne varen, fikk de utvalgte et gullkantet privilegium. Til gjengjeld ble de statens lojale redskap. Jo større privilegier, jo mer lojale kontrollører. Det utviklet seg et helse- og sosialvesen som formidler de herskendes ideologi, og representerer en miniutgave av maktpyramiden i klassestaten. På toppen sitter den hvite mannen fra overklassen og bestemmer hva som er sykt og friskt, verdige og uverdige trengende, og i tider med arbeidsløshet: god og dårlig "arbeidsmoral". Eller når trygdeutgiftene skal skjæres ned: "selvforskyldt" og uforskyldt sykdom.
I USA var de første "moderne" medisinske fakultetene i praksis og dels også formelt, stengt for arbeiderklassen, for kvinner, fargede og jøder. Hundre år før, under den franske revolusjonen, ble de medisinske3 fakultetene foreslått nedlagt nettopp fordi de gjorde kunnskapene til et sosialt privilegium, forbeholdt de få.
Den kinesiske barfotlegen var ulært, og hadde få midler å hjelpe seg med. Det geniale med henne var ikke at hun var ulært, men at hun var valgt og kontrollert av det lokalsamfunnet hun skulle betjene, ikke av et høyere byråkrati. Det ga et annet, mer likeverdig maktforhold som ikke kunne utnyttes så lett til disiplinering ovenfra, eller til personlig vinning. I barfotlegesystemet har vi kanskje et brukbart eksempel på demokrati i betydningen å "dra makten nedover", eller styre etter "hverdagslivsperspektivet". Det viste seg at det kinesiske barfotlegesystemet ikke kunne eksporteres. Suksessen hang sammen med de nye maktforholdene revolusjonen hadde skapt i Kina.
Barfotlegen demokratiserte også kunnskapene. Akupunktur og andre metoder kunne læres bort. Det burde være enkelt å overføre til andre samfunn, skulle man tro. Men i Norge blir folk svært forbauset hvis man foreslår at de skal be akupunktøren lære dem å behandle seg selv. I kapitalistiske land er såkalt alternativmedisin, i motsetning til barfotlegesystemet, like spesialistavhengig og like markedsorientert som skolemedisinen. Den har bare andre varer. Det er fullt mulig at den etter hvert overtar skolemedisinens maktposisjoner i helsevesenet, fordi den har så mye bedre markedsføring. Det er det som teller i markedsøkonomien.
Vi har vent oss til å tenke på "lik rett til helse" som lik rett til helsetjenester og trygder. Idag er det nødvendig å slåss for noe så beskjedent som dette. Men helse skapes ikke av helsetjenester, eller av antall sykehussenger per innbygger. Helse eller mangel på helse er først og fremst et produkt av levekår. Lik rett til helse forutsetter lik adgang – ikke bare til helsetjenester, men til forutsetningene for helse: mat, hus, arbeid, hvile, nærhet til andre mennesker. Og det som fremmer helse, er at folk vinner kontroll over disse forutsetningene for egen helse.
Internasjonalt er sulten det største helseproblemet. De som har makt over maten, tjener på det, for under kapitalismen er også maten først og fremst en vare. De som ikke har makt, dør av sin maktesløshet. I Norge er arbeidsløsheten vårt største helseproblem akkurat nå. Myndighetene raserer fiskeriene og planlegger massearbeidsløshet, samtidig som de deler ut brosjyrer om røykestopp og sunt kosthold. Som kommunelegen i Finnmark sa da han ble intervjuet om helsemyndighetenes kostholdskampanjer: – Først får en skaffe folk arbeid, før en begynner å fortelle dem hvordan de skal leve.
Folkehelse er bare mulig hvis folk har makt over forutsetningene for sin egen helse. Helse er et spørsmål om demokrati i betydningen makt over din egen situasjon.. Mulighet til å velge – det er en grunnleggende forutsetning for helse og sosial trygghet, enten du bor i Finnmark, i Oslo eller i India. Ikke alle vil velge umettede fettsyrer, fiberbrød, skummet melk og joggeturer. Og risikofritt vil de færreste ønske å leve. Det finnes andre verdier i livet enn helse, andre ting å slåss for enn evig ungdom og udødelighet. Men retten til å velge er det nærmeste vi kommer til helse og sosial trygghet som menneskerett. Og retten til å velge forutsetter makt over din egen livsstuasjon.
Det er flere enn oss som ser at huset brenner, og som vet at løsningene krever brudd med kapitalismen og imperialismen. Verdens helseorganisasjon har definert helsefremmende arbeid som prosessen som setter folk enkeltvis og fellesskap, bedre istand til å kontrollere forhold som påvirker helsen, slik at de kan forandre disse forholdene. I kampanjen"Helse for alle i år 2000" setter de opp nødvendige forutsetninger for helse:
Det er ikke tilfeldig at begrepene likner de vi selv bruker i diskusjonen om en ny planmodell for et sosialistisk samfunn: "hverdagslivsperspektivet", "desentralisering ved å dra makta nedover", "solid ritet med folkene i den tredje verden". Målet for kampanjen "Helse i år 2000" er revolusjonært nok om det skal virkeliggjøres: at alle mennesker i alle land i det minste skal ha en helsestandard slik at de er i stand til å arbeide produktivt og delta aktivt i det sosiale livet i samfunnet der de bor.
Men på veien fra Verdens helseorganisasjon til regjeringskontorene (alle FNs medlemsland har sluttet seg til kampanjen) forandrer de fine ordene ofte innhold. Det som kunne vært en kampanje for forandring blir for eksempel i Norge en kampanje for tilpasning til kapitalismen. Forebygging blir moralisering om livsstilssykdommer, brukerstyring blir redusert til klagerett for misfornøyde pasient kunder, eller til et dekknavn for manipulering: lokalsamfunnets krefter tas i bruk for å gjennomføre sentralt planlagte budsjettkutt.
I det som kalles "den tredje sektor" skal folk "samvirke" om å ta seg av de overflødige – uten å få ressurser til det: barneomsorg, eldreomsorg, behandlingskollektiv for stoffmisbrukere, kollektiv for psykisk utviklingshem mede, arbeidsplasser for arbeidssøkere som er over flødige (NOU 1988:30 kortversjon). Hvordan skal lokalsamfunnet greie dette når budsjettene kuttes og arbeidsplassene forsvinner? De vil strekke seg og forstrekke seg for å løse nettopp slike "uviktige" oppgaver, som folk flest mener det har med allminnelig anstendighet å løse. Noen vil måtte forstrekke seg mer enn andre. I den nasjonale helseplanen (St.meld. 41) lærer vi ordet "omsorgspotensiale": det er antall kvinner i alderen 45 til 59 år pr. 1000 eldre. Brukermedvirkning tilpasset kapitalismens lover, betyr blant annet å utnytte lokalsamfunnets omsorgspotensiale.
Lønnskampene i helse- og sosialsektoren, ikke minst blant lavtlønte kvinner, og kampen for kvaliteten av tjenestene, har videre perspektiver enn vanlig lønnskamp, fordi de utfordrer kapitalismens menneskesyn. Når du krever å bli verdsatt eller å få gjøre arbeidet ditt best mulig, som førskolelærer eller assistent, som lærer, som hjelpepleier, sykepleier eller verneassistent så sier du samtidig: mitt arbeid er viktig, mine kvalifikasjoner er viktige, de jeg har ansvar for: barn, syke, gamle, uteliggere er viktige. Streiker og aksjoner på dette grunnlaget bryter med alt som under kapitalismen er lønnsomt. De gjør det groteske i kapitalismens lønnsomhetsargument synlig. I disse kampene, og i den brede støtten de får, ligger et varsel om hvilket samfunn folk ønsker seg, og hvor fremmede vi egentlig er for kapitalismens lønnsomhetslogikk.
Også helsepersonell er i første omgang "vanlige folk", brukere av helse- og sosialsektoren, ofre for et samfunn som utbytter og overflødiggjør. Dette er grunnlaget for alliansen mot makthaverne. Når politikerene forsøker å framstille profesjonene og fagforeningene deres som årsak til alt fra barnehagemangel til sykehuskøer, bekrefter det styrken (trusselen) som ligger i en allianse mellom brukere og ansatte. Men for å oppnå en slik allianse med brukerne, må profesjonene gir avkall på kontrollørjobben staten gir dem overfor brukerne. Dermed kan de også avlyse profesjonskampene om hvem som skal ha topplasseringene i helsepyramiden, de med størst makt og de feiteste fordelene.
Det er dem som har interesse av forandring som kan skape forandring, også i helse- og sosialspørsmål. Både i og utenfor helse- og sosialsektoren finnes det mange bevegelser som utfordrer kapitalismens spilleregler for hvordan helse- og sosialsaker skal håndteres. De bruker annen erfaring og kunnskap enn spesialistkunnskap og takler problemene som noe mer enn klientsaker.
Krisesenterbevegelsen er et eksempel på et annerledes forhold mellom brukere og hjelpere. Den tradisjonelle maktpyramiden er borte. Den som har problemet, får støtte til å løse det, og kan bruke egne erfaringer til å støtte andre. Spesialister benyttes når deres kunnskaper kan bidra til løsning, ikke automatisk. Store helseproblemer som har ligget skjult for det tradisjonelle apparatet er blitt avdekket og håndtert av kvinners selvhjelpssentre og interessegrupper. Det som er skjedd med Krisesenteret i Oslo viser at de etterhvert kan bli godtatt, hvis de nøyer seg med å avlaste helse- og sosialvesenet – og ikke fortsetter å utfordre spillereglene.
Interesseorganisasjonen som er samlet i Fellesorganisasjonen for funksjonshemmede, behandler helse og sosial trygghet som rettigheter som må vinnes og forsvares med organisering og interessekamp – i et samfunn som plasserer deg som "klient" uten normale rettigheter hvis du faller i verdi på arbeidskraftmarkedet. På den andre siden må de også kjempe for retten til å ta ansvar for sin egen situasjon, for ikke å umyndiggjøres av en slags altomfattende offentlig omsorg.
Verneombudsordningen er blitt til fordi kampen mot helseskader i produksjonen verken føres eller vinnes av inspektører og spesialister, men av folk med tillit til sin egen praktiske erfaring – som kan utnytte spesialkunnskap, men ikke er avhengig av den. Makt over forutsetningene for egen helse – under kapitalismen krever det en kamp for å innskrenke arbeidskjøpers styringsrett på arbeidsplassene. I et sosialistisk samfunn har verneombudet også makt over andre forutsetninger – som for eksempel hvilke spørsmål medisinsk forskning skal bry seg om. Det er ikke tilfeldig at kineserne (etter revolusjonen) var de første som utviklet mikrokirurgien, påsetting av avrevne fingre. For hvilken klasse er det som er mest interessert i at sykehuset kan sette avrevne fingre på igjen? Det finnes mange andre eksempler på praksis som peker utover kapitalismen, både i og utenfor helse- og sosialsektoren. Å ta vare på, og utvikle dem, er er del av arbeidet for et annet samfunn. Jeg tror disse kimene til et samfunn som kan avløse kapitalismen, har noen kjennetegn felles: – de endrer maktforhold, istedenfor å sementere dem eller dekke over dem, – de bidrar til frigjøring istedenfor disiplinering, – de skaper selvtillit istedenfor eksperttro, – de bygger på læring og samarbeid om problemløsning, istedenfor varehandel.