Til forsida Til artikkeloversikten Om hjørnet

Fravær – problem for hvem?

av Ebba Wergeland

publisert i Klassekampen 24. september 2004


Også forskerne begynner nå å forstå at kampanjene mot sykefraværet åpner for kutt i sykelønnsordningen.

Kampanjer for å framstille sykefraværet i Norge som et problem har vi levd med siden 1990, og det er noe lobbyfirmaet Gelmuyden.Kiese har funnet på. Det var arbeidsgiverorganisasjonen NHO som ga dem oppdraget. Det gjaldt å få oss alle til å tro at NHOs problemer er våre problemer. Kanskje det var et annet lobbyfirma, og kanskje det ikke skjedde akkurat slik. Men kampanjene har en skjult agenda, hele veien fram til IA-avtalen (avtalen om et inkluderende arbeidsliv). Det er ikke bare jeg som sier det. Andre forskere har sett det samme, selv om de snakker litt mer innpakket.

Når det brukes hundretalls millioner på fraværskampanjer som ikke får fraværet ned, må det ligge noe annet under. Mest sannsynlig handler det om de nyliberale samfunnstoppenes seige kamp mot sykelønna og norske trygdeordninger. Det var en genistrek å få LOs hjelp til å framstille arbeidsgivers evige fraværsproblem som et samfunnsproblem, ved å sette i gang felles kampanjer mot «samfunnsondet».

Mange er ikke klar over at det målet som brukes for sykefravær – sykefraværsprosenten – er et gammelt mål for produksjonstap i industrien. Prosenttallet angir svinnet i innkjøpte arbeidsdager på grunn av fraværsdager. Det viser ikke til enkeltpersoners fravær, men til produksjonsenheter. Det kan være en avdeling, en bedrift eller hele landet, med en arbeidsstyrke som hele tiden skifter. Enhver som har hatt personalansvar vet at produksjonstapet på grunn av sykefravær kan reduseres ved å kvitte seg med de eldre og de syke, og ansette friske menn uten barn.

Det brutale arbeidslivet reduserer produksjonstapet på den enkleste og raskeste måten, nemlig ved å kvitte seg med de syke. Stikk i strid med hva mange tror er det typisk for et brutalt arbeidsliv, med dårlig arbeidsmiljø og lav jobbtrygghet, å ha lav sykefraværsprosent. Når Hydro sier at bedriftene deres i utlandet har mye lavere fravær enn i Norge, bør man spørre dem om rekrutteringspolitikken, og om de ansattes oppsigelsesvern ved sykdom. Et brutalt arbeidsliv kan altså føre til mer sykdom, men vanligvis til mindre sykefravær. Mange tilsynelatende uenigheter i fraværsdebatten skyldes at man snakker om sykefravær når man faktisk mener sykdom (Fokus, Klassekampen 18.09). Sykdom bør forebygges. Sykefravær er en verneverdig rettighet og en velsignelse når man trenger den.

Arbeidsgivere vil selvfølgelig alltid ha lavere produksjonstap, uansett hvor lavt det allerede er. I Danmark har de lavere fraværsprosent enn i Norge, blant annet på grunn av arbeidsløsheten. Likevel er arbeidsgiverne i gang med fraværskampanjer i samarbeid med regjeringen. Også danskene får lære at deres fravær er «for høyt». Svenskene har hørt det lenge, og har dessverre ikke greidd å redde sykelønnsordningen gjennom stormkastene, slik vi har. Våre nordiske brødre og søstre disiplineres, akkurat som oss, til å overta personalkontorets gamle ansvar med å bekjempe produksjonstap på grunn av fraværsdager.

Tanken bak fraværskampanjene i Norge er at når folk venner seg til å tro på NHOs problembeskrivelse, blir motstanden mot kutt i trygdene mindre. Allerede fra starten i 1990 sa de som visste noe om sykefravær at det ikke lot seg påvirke av kampanjer. «Bare massearbeidsløshet kan bringe avtalen i mål», sa Aker-tillitsvalgt Atle Tranøy på forsida av Klassekampen da IA-avtalen ble lansert i 2001. Høy arbeidsløshet fører til at bare de friskeste beholder arbeidet, og fraværet synker. Toppledelsen i NHO visste det samme. Deres egen statistikk fortalte dem at fraværet i Norge svingte trofast i omvendt fase med arbeidsløsheten, uten å påvirkes av kampanjer.

Det gleder meg at flere ser den skjulte dagsordenen bak fraværskampanjene. I et arbeidsnotat fra forskningsinstituttet Fafo skriver forskerne Midtsundstad m.fl. om IA-avtalen:

«... krafttaket [for seniorpolitikk i arbeidslivet] og intensjonsavtalen [om et mer inkluderende arbeidsliv] (kan) tolkes som et første skritt på veien mot innstramninger i de norske inntektssikringsordningene [trygdene]: Ved å være villige til å forsøke alternative tiltak og grep, reder myndighetene grunnen for eventuelle senere innstramninger. I en begrenset periode (fram til 2005), satses det på frivillighet og informasjons- og holdningskampanjer. Samtidig trues det med en hardere strategi dersom ikke den myke tilnærmingen viser seg å ha ønsket effekt. Dette budskapet er klarest formulert i IA-avtalen, men kan tidvis også skimtes i diskusjonene rundt AFP. I et slikt perspektiv kan den økte vektleggingen av arbeidsgivers ansvar for forebygging og integrering i Norge like mye oppfattes som en indirekte strategi eller brekkstang for å få godkjent ønskede endringer i pensjons- og trygdesystemet, [i stedet for]som en selvstendig strategi for forebygging og inkludering i seg selv ... Den tyngste byrden ved eventuelle framtidige endringer i sykelønns- og førtidspensjonsordningen, ... synes likevel å ville plasseres på arbeidstakerne, gjennom ulike innstramninger av inntektssikringsordningene [trygdene].» Les notatet i sin helhet, inkludert forbehold og nyansering, på http://www.fafo.no/pub/rapp/711/index.htm .

I et intervju med Klassekampen 18. september sier Fafo-forsker Jon Anders Drøpping at dersom IA-avtalen ikke blir forlenget neste år, kan det bety at sykelønnsordningen blir endret. Intervjuet formidler en skjebnetro som ikke er den seriøse samfunnsforskeren verdig. Det stemmer også dårlig med Midtsundstads innsiktsfulle notat. Hvis ordningen blir endret, er det ikke fordi IA-avtalen strander, selv om dette vil bli brukt som påskudd. Dagens sykelønnsordning ble innført av et enstemmig storting i 1977 etter forslag fra LO. Da var sykefraværet omtrent på dagens nivå, mens Norge var langt fattigere. Hvis flertallet nå tillater sykelønnskutt, er det fordi de er blitt lurt til å tro at dagens styrtrike Norge av en eller annen grunn ikke lenger har råd til dette fraværsnivået. Det vil bli lettere å forsvare sykelønnsordningen hvis alle trygdeforskerne som nå rister på hodet over propagandaen bak fraværskampanjene, sier tydeligere fra – også utenfor seminarrommene.