Til forsida Til artikkeloversikten Om hjørnet

Reformen for friske, høytlønte menn

av Ebba Wergeland

LO-aktuelt nr. 18, 2016


I 2017 skal LO se på hvordan pensjonsreformen slår ut for medlemmene. Har vi fått en rettferdig alderspensjon?

Før var alderspensjonen en stønad fra folketrygden når man nådde pensjonsalderen. Nå er den blitt en slags spareordning som vi kan ta ut fra fylte 62 år og bruke fritt. Hver enkelt har nå ansvar for å finne ut hvordan de skal bruke den best. Pensjonsrådgiverne i bank og forsikring kan gni seg i hendene, for dette forstår de fleste av oss lite av.

Unødvendig vanskelig

Asbjørn Kjønstad (1943–2015) var professor i trygderett og kjente trygdesystemet godt. I bladet Jussens venner (2012) kritiserte han pensjonsreformen for å være uforståelig for folk flest, med en mengde nye, ubegripelige ord. Han sa det var en stor fare for rettssikkerheten «når lovgiveren ikke engang bestreber seg på å gjøre systemet mest mulig enkelt». Erfarne trygdeforskere har vært inne på det samme. «Når det skapes et inntrykk av at trygd er vanskelig, står feltet i fare for å unndras demokratisk kontroll», skrev Ann Helén Bay, Aksel Hatland og Axel West Pedersen i boka De norske trygdene (Gyldendal 2010). «For selv om det er tekniske sider ved trygdene, som det kan være vanskelig å trenge gjennom, hviler ordningene på rettferdighetsprinsipper som de fleste av oss har et forhold til.»

Socialkomiteen av 1935 forberedte vår første «Lov om alderspensjon» fra 1936. I forarbeidene skrev de at valget sto mellom to prinsipper: privat ansvar – «der den enkelte alene har rettigheter i henhold til det de har innbetalt» og solidarisk ansvar – «en ordning som tar sikte på at alle samfundsborgere så vidt mulig skal nyte godt av samfundets fremskritt som de alle har bidratt eller bidrar til.» De to prinsippene svarte til klasseinteressene som sto mot hverandre. Loven ble et kompromiss, men utviklingen gikk mot mer solidarisk ansvar.

Pensjonsreformen skrur klokka tilbake, mot privatisering av ansvaret. Hver enkelt bærer risiko og tap for pensjoneringsalderen de «velger». Denne grunnleggende reformen, den største siden folketrygden, ble innført nesten uten debatt. Den var vanskelig å forstå, og ble solgt med misvisende markedsføring – eller «kreativ uklarhet» som pensjonsforskere har kalt det. Dermed ble det lite debatt og demokratisk kontroll.

Var det dette politikerne ønsket?

Reformen har rammet mange lavtlønte, spesielt kvinner i slitsomme yrker. Før kunne de gå av med AFP fra de var 62 år, uten å tape framtidig alderspensjon. Nå er AFP som førtidspensjonsordning borte i privat sektor, og mange må fortsette helt til 67 år før de har tjent opp nok. Slutter de før, er de uten pensjon til de får minstepensjonen fra 67 år.

Reformen rammer også uføre. Uførepensjon har vært den vanligste veien ut av arbeidslivet for dem som ikke lenger hadde helse eller krefter til jobben. På mange arbeidsplasser sluttet flertallet med uføretrygd før pensjonsalder. Nå blir uførepensjonistene i privat sektor straffet med dårligere alderspensjon enn arbeidsføre. Det skal ikke lønne seg å bli ufør, må vite. Og det skal bare være én farbar vei ut fra arbeidslivet før pensjonsalderen (som nå attpåtil øker for hvert årskull). Den veien heter «fleksibel» tidlig alderspensjon. Alle som «velger» den, blir straffet med lavere alderspensjon livet ut. Det er arbeidslinja som stikker det stygge trynet sitt fram i pensjonsreformen: «Det skal lønne seg å arbeide. Det skal straffe seg å være uten jobb, uansett hvorfor du er det.»

Vellykket reform?

Reformen har gitt litt flere yrkesaktive mellom 62 og 66 år. Det er liksom suksessen. Men fortsatt er mindre enn halvparten (40 prosent) av befolkningen i arbeid når de blir 66 år. Ikke uventet er det akademikere, administrerende ledere og politikere som står lengst. De som har tungt arbeid eller ubekvemme arbeidstider må gi seg lenge før. Kreftene blir mindre med årene, det samme gjør etterspørselen på arbeidsmarkedet.

Simen Markussen, er en av forskerne som har evaluert reformen, oppsummerer effekten slik på nettsidene til Norges forskningsråd: «Har du en fysisk krevende jobb, opplever du oftere at helsen skranter og du må pensjoneres tidligere. I et pensjonssystem som klart belønner dem som jobber lengst, bidrar det til store ulikheter. De med hardest arbeid og dårligst helse, får minst.»

Nils Stølen, pensjonsforsker ved Statistisk sentralbyrå (SSB), sier på forskningsrådets nettsider: «resultatene våre så langt viser at reformen vil fungere slik politikerne ønsket». Jeg tviler på om politikere flest ønsket seg resultatene vi ser. Men mange tenkte nok som politikerne i Pensjonskommisjonen. Sammen med økonomer fra Finansdepartementet og SSB, snekret de sammen hovedtrekkene i reformen i 2004. Men da en av dem fikk kritiske spørsmål om utredningen, var svaret: «Vi måtte jo stole på økonomene». Det var nettopp dette trygdeforskerne advarte mot: å overlate trygdediskusjonen til ekspertene. Økonomene er eksperter på økonomi, men ikke på rettferdighet.

Pensjonering – bra for helsa

I fjor høst offentliggjorde SSB-forskeren Astrid Syse en studie om helseeffektene av pensjonering. Slik skrev hun i Dagens Næringsliv (7. 1. 2016): «Både pensjonsreformen, diskusjonen rundt heving av aldersgrenser og generelle oppfordringer fra myndighetene legger opp til at eldre arbeidstagere skal stå lengst mulig i jobb. Dette underbygges med påstander om at vi lever lenger, og derfor vil ha flere år med god helse – sammenlignet med tidligere. Nyere forskning tyder på at det ikke er sikkert at alle de økte leveårene vil være friske leveår.» Og om egne funn: «Våre resultater tyder (dermed) på at pensjonering kan være gunstig for helsen for et flertall av eldre arbeidstagere.»

Pensjonsreformen tar helsegevinsten fra dem som trenger den aller mest, ved å tvinge dem til å stå lenger i arbeid. De friske, høytlønte mennene er reformens vinnere. I 2017 må LO begrense taletida deres og i stedet gi ordet til alle dem som erfarer «nedsida» av reformen: Alle som står i jobber de ikke har helse til og alle med lav opptjening. Flesteparten er kvinner.