Alle sier de vil ha ned fraværet. Men hvilket fravær? Sykefraværet kan beskrives på mange måter. Korttids og langtids, antall sykedager, sykefraværsprosent, arbeidsrelatert fravær, fravær målt i kroner og øre og fraværsdager for hver sykmeldt for å nevne noen. Det er som i fabelen om de blinde som skulle beskrive en elefant. «Som et tre,» sa han som fikk tak i beinet. «Som et spyd,» sa han som fant støttanna. «Som en slange,» sa han som fikk snabelen. Tre forskjellige kjennetegn ved elefanten. Her i landet er partene og regjeringen enige om at «elefanten» er for stor. Men akkurat som de blinde, snakker også disse tre om forskjellige kjennetegn ved samme sak. Alle vil krympe elefanten, men noen vil gå løs på halen, andre på støttanna eller beina. Hver har sin egen oppfatning av hva som er for stort, høyt eller dyrt ved sykefraværet.
Den nye arbeidsministeren, Hanne Bjurstrøm, var inne på det da hun ønsket velkommen til fagseminar om fraværet i Oslo 12. januar: «Sykefravær er et uhyre sammensatt fenomen – kanskje er det ikke ett fenomen i det hele tatt, men et begrep vi fester på mange ulike fenomener.» Hun har helt rett. Da håper jeg hun også skjønner at forskjellige tiltak for å senke fraværet vil ha ulike virkninger på ulike fraværsfenomen. Tiltak som reduserer det fraværet som bekymrer LO, kan få NHOs fravær til å øke.
Regjeringen er mest opptatt av statens sykelønnsutgifter. De vil bruke mindre penger på sykelønnsordningen. Hvorfor vil de bruke sparekniven på en velferdsreform vi hadde råd til i 1977? I 1980 betalte trygden ut sykepenger for 4,6 milliarder kroner. Det tilsvarte 1,8 prosent av Fastlands-Norges bruttonasjonalprodukt (BNP) på 260 milliarder kroner. I 2008 betalte NAV ut hele 15 milliarder kroner i sykepenger. Men BNP var økt mye mer. Nå utgjorde utbetalingene bare 0,8 prosent av Fastlands-Norges BNP på 1800 milliarder kroner. Ingen økning der.
Det som har endret seg siden 1980 er tenkningen til den politiske eliten. Den nye generasjonen på Stortinget ser på trygdene som gamle dagers overklasse gjorde. De rødgrønnes forgjengere i 1977 tenkte annerledes. Da mente de at trygdene skulle sikre utjevning og et fullverdig liv for dem som ikke fikk arbeid. Det står fortsatt i fagbevegelsens prinsipprogrammer. Dagens storting omfavner i stedet den nyliberale arbeidslinja som sier at trygdene skal brukes som «incitament til jobbsøking». Både uførepensjon og sykelønn må bli dårligere enn den dårligste jobb, hvis «det skal lønne seg å arbeide». Før var oppfatningen at folk flest ville forsørge seg ved arbeid om det var anstendig arbeid å få. Nå er oppfatningen at folk må tvinges i arbeid ved å gjøre alternativene elendige, og at alle som ikke er i arbeid må fotfølges og kontrolleres med meldekort og møteplikt.
NHO er ikke så opptatt av statens utgifter. De vil først og fremst ha lavere fraværsprosent, som er et mål for produksjonstap på grunn av fraværsdager. Arbeidsgiver teller sammen hvor mange arbeidsdager de hadde arbeidsavtaler om siste år eller siste kvartal, og ser hvor stor andel av disse dagene som er gått tapt i fravær. Om en av ti er borte hele året, eller alle ti er borte hver sin måned, blir for dem det samme, det gir samme fraværsprosent. Den vanligste grunnen til kraftige fall i fraværsprosenten i en bedrift, er simpelthen at de sykeste i bedriften er blitt overtatt av NAV. Det kan også foregå på hyggeligere måter. Den lille gruppen langtidssyke, vanligvis 1–2 av 10, kan få skreddersydd arbeid, slik at de klarer å henge med på jobben. Men dette er vanskeligere enn før, og særlig i små bedrifter. De lettere jobbene er blitt borte.
NHOs kunststykke er at de har fått gjennomslag for å bruke sykefraværsprosenten som nasjonalt standardmål for fravær, som SSB følger fra kvartal til kvartal. Det er det eneste kjennetegnet ved fravær som er blitt vektlagt i IA-avtalen. Partene ble enige om å redusere det bedriftsøkonomiske svinnet med 20 prosent. Et farlig suksessmål, ettersom det bare kunne oppnås med massearbeidsløshet eller dårligere sykelønn, større andel midlertidig ansatte og ekskludering av kvinner, syke og eldre fra arbeidsstokken. Bruken av NHOs fraværsprosent som nasjonalt standardmål har gitt de bedriftsøkonomiske konsekvensene forrang framfor alle andre måter å se fraværet på. Dette har skapt masse forvirring i debatten. For de aller fleste tenker på sitt og naboens fravær når de hører om fravær, ikke på bedriftens økonomisk svinn. Det er ikke lett å forstå at inkludering og bedre arbeidsforhold gir høyere fravær, hvis du ikke vet at det er bedriftens prosentvise svinn som er standardmålet for fravær.
LO og de andre arbeidstakerorganisasjonene sier også at de vil senke fraværet. Men selv om de tilsynelatende snakker om samme fravær som NHO og regjeringen, og selv om de er med på IA-avtalen, er det den enkelte arbeidstakerens sykefravær, eller rettere den enkeltes behov for sykefravær de er bekymret for. De er opptatt av at folk skal bli friskere og få mindre helseskadelige arbeidsforhold. De har for eksempel motstandere av å korte ned fraværene ved å innføre svenske standardtider og tvinge folk for tidlig tilbake på jobb. Når poenget er å redusere behovet for fravær, er det helsetilstanden og arbeidsforholdene som er viktige.
I dag har vi rett til sykmelding med full lønn hvis vi er arbeidsuføre i forhold til jobben. Vi får mindre behov for fravær, spesielt for lange fravær, hvis arbeidsforholdene legges til rette slik at de passer med alder, helse og krefter. Lettere arbeid kan forebygge slitasjeskader og forkorte mange langtidsfravær. Men bedre arbeidsforhold, med lettere arbeid, økt grunnbemanning og rett til faste, hele stillinger, vil bety mer inkluderende arbeidsplasser. Det vil gi arbeidstakerorganisasjonene den formen for fraværsreduksjon de ønsker. Men NHOs fraværsprosent vil øke hvis flere kan være med lenger.
Hvis LO og de andre arbeidstakerorganisasjonene skal fortsette å si at de vil ha fraværet ned, må de gjøre det klart at de snakker om helt andre sider ved fraværet enn arbeidsgiverne gjør. LO, YS og Unio må ikke overta NHOs bekymring for fraværsprosenten. Deres utfordring er en helt annen, nemlig å redusere den enkelte arbeidstakers behov for sykefravær med bedre, mer inkluderende arbeidsforhold. Dette øker imidlertid både arbeidsgivers prosentvise svinn (fraværsprosenten) og statens sykelønnsutgifter. Til gjengjeld kan det redusere statens utgifter til uføretrygd, sosialhjelp og arbeidsløshetstrygd ved å bremse utstøtingen. Det er på tide å ta slike hensyn inn i fraværsdebatten.
Grovt sett er det fire veier til lavere sykefravær i en eller annen betydning av ordet, og de har helt ulike konsekvenser for samfunnet:
1. Mindre penger til hver sykmeldt. Karensdager, kutt i dagens ytelsesnivå, begrensning av gruppen som skal ha rett til sykelønn og innføring av svenske standardtider for sykmelding er eksempler på slike tiltak. Overprøving av legers sykmelding vil virke likedan fordi det ikke er den medisinske kvaliteten NAV eller andre skal kontrollere, men at sykmeldingsperioden blir kort nok. Trygdeetatens gamle slagord om «rett ytelse» er blitt til «minst mulig ytelse».
Dårligere ytelser vil gjøre at de som har dårligst råd vil redusere fraværet. De som mener dette er en god løsning, må mene at de fattigste har dårligst arbeidsmoral. Det mente ikke regjeringen Nordli da de foreslo full sykelønn for alle, ikke bare for de høytlønte:
«Ifølge departementets vurdering var det ikke grunn til å tro at grupper av trygdede som ikke hadde full lønn representerte en større risiko for overforbruk enn det som måtte være tilfelle for dem som allerede var sikret full lønn under sykdom.» (Ot.prp. nr. 68 (1976–77)).
Jakten på sykelønna begynte samtidig i Norge og Sverige. I Norge reddet LO sykelønna ved å gå inn i sykefraværskampanjene. I Sverige ble sykelønna kuttet allerede i 1991. Forhåndsberegninger viste at de fattigste ville betale mest. For eksempel ville sosialhjelpsmottakerne hvis de fortsatte å være borte som før, i gjennomsnitt tape fire ganger så mange dagserstatninger som høyere funksjonærer (5,6 mot 1,4). Men de fattigste fortsatte selvfølgelig ikke som før. De som hadde dårligst råd tok ut feriedager eller gikk på jobb (sykenærvær) når de ble syke, for ikke å tape penger. Sverige fikk færre sykmeldinger og færre fraværsdager.
Reduksjon av ytelsene rammer alltid de fattigste hardest. Det hjelper lite å forsøke å skjerme visse grupper. Dårlig helse, dårlige arbeidsforhold og dårlig råd går hånd i hånd, og behovet for fravær og sykelønn er alltid størst blant dem som har minst.
2. Større utgifter på arbeidsgiver. Tanken er at større utgifter til sykelønn skal motivere arbeidsgiver til å redusere fraværsprosenten. Men arbeidsgiver er alltid motivert for å redusere fraværssvinnet. Hvis fraværsutgiftene deres øker, vil flere nøye seg med å ansette A-laget: friske, overtidsvillige menn mellom 20 og 40 år. Allerede i dag blir jobbsøkere spurt ut om tidligere sykefravær og om barneplaner, selv om det er forbudt (arbeidsmiljølovens § 9). I land hvor arbeidsgiver betaler mye av sykelønna, er sorteringen langt mer hardhendt. I Norge godtar heldigvis mange fortsatt en fraværsprosent over gjennomsnittet. De ansetter unge kvinner som kan bli gravide, og de sier ikke opp eldre og syke. Hvorfor skal de straffes for det? Fjern heller hele arbeidsgiverperioden, og ta det igjen på den generelle arbeidsgiveravgiften.
3. Tilrettelegging av arbeidsforholdene for den sykmeldte. Elektrikeren som får vond skulder på grunn av tidspress og ensidig arbeid, kan korte ned fraværet hvis bedriften har arbeid som ikke belaster skulderen. Hjelpepleieren med dårlig rygg trenger mindre fravær hvis hun slipper de tunge løftene en stund og kan ta nødvendige pauser. Men Stortinget har ønsket en skjerping av konkurranseklimaet i Norge som gjør det vanskeligere enn før å legge arbeidsforholdene til rette, særlig i mindre bedrifter. Noen prøver likevel. Med støtte fra lokale NAV-sentre, har noen sykehus og kommuner arbeidet systematisk med å legge arbeidsforholdene til rette for gravide. Litt økt bemanning, litt omlegging av arbeidstid. Fraværslengden i graviditeten er blitt halvert, uten å tyne verken de gravide eller arbeidskollegene. Noen har til og med gått videre med samme modell og lagt til rette for arbeidstakere med fraværsbehov etter skader eller sykdom («Gravid og i arbeid» Idebanken NAV 2007). Hanne Bjurstrøms Arbeidsdepartement og NAV sentralt har vist liten interesse for disse erfaringene. I motsetning til mange lettvinte solskinnshistorier om lavere fravær med blomster på bordet, er det her årsakssammenheng mellom gjennomtenkte tiltak og dramatisk fraværsreduksjon.
4. Generelle lettelser i arbeidet. LO hevder gjerne at bedre arbeidsforhold vil gi lavere fravær. Elektrikeren med vond skulder vil få det bedre hvis det offentlige går foran som byggherre og stiller større krav til bygningsarbeidernes arbeidsforhold i anbudsrundene. Hjelpepleieren med dårlig rygg trenger mindre fravær hvis grunnbemanningen på sykehjemmet øker. Men slike forbedringer vil også gjøre det mulig for flere å bli elektrikere eller hjelpepleiere og kanskje til og med stå i jobb til pensjonsalder. Det vil redusere det individuelle behovet for fravær, men ikke arbeidsgivers bekymring, sykefraværsprosenten. Og ikke statens sykelønnsutgifter. For de eldste har størst forbruk av fraværsdager.
Hvis vi vil redusere behovet for fravær, må vi forebygge sykdom og skader. Arbeidslivet må tilpasses slik langt flere kan stå i arbeid til pensjonsalderen uten å ødelegge seg. Hvis vi derimot bare vil «forebygge sykefravær», slik myndighetspersonene har lært seg å si, er det nok å kutte sykelønna så færre har råd til å være borte. Til gjengjeld forsvinner de raskere ut av arbeidslivet, men det kommer på en annen budsjettpost.