Hørselskade på grunn av støy kan gi rett til erstatning både fra yrkesskadetrygd og yrkesskadeforsikring. Hvor mange som faktisk får erstatning hvert år, er ikke lett å finne ut, men vi vet at NAV i 2004 godkjente nær 400 tilfeller av støyskadd hørsel som yrkessykdom. Arbeidstilsynet fikk samme år 1500 meldinger om støyskader. Flertallet av NAVs saker var antakelig fra pensjonister som hadde fått bruk for høreapparat. Legene vet at yrkesskadde får dekket utgiftene, og hjelper dem å fremme krav. For de færreste vet at de selv må kontakte NAV for å få det de har krav på.
Hvorfor fikk bare rundt 50 av de NAV-godkjente såkalt menerstatning i tillegg til høreapparatet? Menerstatningen skal erstatte tap av livskvalitet (ikke-økonomisk tap). Utrolig nok er reglene ved støyskader slik at det ikke er nok å ha fått øresus og hørselstap med behov for høreapparat. Du må nærmest være stokk døv for å få de ti-talls tusen kronene ménerstatningen kan gi.
Både for Anette og andre støyskadde med yrkesaktive år foran seg, skulle yrkesskadeforsikringen ha mer å by på enn NAV. Den dekker ikke bare menerstatning, men også økonomiske tap, som tap av framtidig arbeidsfortjeneste. Anette fikk bare 50.000 i menerstatning, men 1,1 million i yrkesskadeerstatning fra forsikringsselskapet. Vi har tall fra perioden 2002-2005, da fikk forsikringsselskapene bare meldt ca. 30 støyskader årlig, knapt en tidel av det antallet NAV-godkjente. Er det virkelig ikke flere som har økonomiske tap av støyskaden? Dette er jo ikke bare et pensjonistproblem. I helseundersøkelsen i Oslo-undersøkelsen 2000-2001 ble 30-, 40- og 45-åringer spurt om nedsatt hørsel . Hele ti prosent oppga at de hadde nedsatt hørsel, og nesten en tredel mente at hørselstapet skyldtes arbeidsforhold (Sivesind Mehlum et al. Occupational Medicine 2006;56:371-9). Det var flere menn enn kvinner, men kjønnsforskjellen var langt mindre enn i sakene hossom når NAV og forsikringsselskapene og som nesten bare gjelder menn.
Yrkesaktive støyskadde har krav på tiltak fra arbeidsgiver for å beholde jobben og resten av hørselen. Noen trenger omskolering og rehabilitering. Det er klart at inntektsmulighetene kan bli dårligere. Men hvor mange får den oppfølgingen på arbeidsplassen og den erstatningen fra samfunnet som de kunne ha god bruk for? Det forbløffende lave antallet saker hos forsikringsselskapene er vanskelig å forklare, og ganske urovekkende. Det ser ut som om arbeidslivets støyskadde koster samfunnet for lite. Noen hundre høreapparater årlig til pensjonistene fra NAV og tretti saker hos forsikringsselskapene er antakelig ikke nok til å skape politisk interesse for effektiv forebygging.