Da arbeidsmiljøloven skulle revideres etter tusenårskiftet, ville flertallet i Arbeidslivslovutvalget (ALLU) endre formålsparagrafen. Loven skulle ikke lenger bare ivareta arbeidstakernes, men også bedriftenes og samfunnets behov (NOU 2004: 5). Mindretallet, som stort sett kom fra fagbevegelsen, ville beholde loven som en arbeidervernlov. Og slik ble det, takket være rødgrønn valgseier i 2005. Men hvor lenge holder det? De fleste lovendringene siden da tar mer hensyn til bedriftenes behov enn til arbeidervernet. Arbeidstidsutvalgets råd til regjeringen i 2016 om å gi arbeidsgiverne mer styring med arbeidstidene, er et typisk eksempel.
«Først og fremst er arbeidervernlovene og Arbeidstilsynets praksis et produkt av arbeiderklassens økende makt», skrev historikeren Edvard Bull i jubileumsboka Arbeidervern gjennom 60 år fra 1953: «Den første fabrikktilsynsloven ble skapt av embetsmenn og politikere som syntes synd på arbeiderne og gjerne ville hjelpe dem, men som også regnet med at det var tryggest å bedre arbeidernes kår ... Men siden er det mer og mer arbeiderne sjøl som har skapt og utformet fabrikktilsynslovene. … Også Arbeidstilsynets praksis har arbeiderne etter hvert blitt med på å prege, gjennom de stedlige tilsynene, gjennom regjeringen og på andre måter.»
Beskrivelsen passer godt fram til siste del av 1900-tallet. Det dominerende synet i Norge var at det offentlige skulle sørge for arbeidsplasser for alle som ville og kunne arbeide, og rette opp arbeidsforhold som gjorde det vanskelig for enkelte grupper å få lønnsarbeid. De som likevel ikke lyktes i arbeidslivet, skulle sikres et fullverdig liv gjennom trygdeordningene. Stortingsmeldingen Om sysselsettingspolitikken (St.meld 14 (1977–78)) fra Oddvar Nordlis (Ap) regjering sa det slik: «Alle skal ha muligheter til å skaffe seg og være sikret et mest mulig trygt og meningsfylt og inntektsgivende arbeid på hel- eller deltid. Arbeidet bør så langt råd er være tilpasset den enkeltes forutsetninger, og så vidt mulig finne sted i rimelig nærhet av heimstedet.»
Denne tankegangen preget også revisjonen av arbeidervernloven i 1977, da den ble omdøpt til «arbeidsmiljøloven». Den skulle regulere arbeidsforholdene slik at alle som ønsket det, kunne få og beholde arbeid uten at det gikk utover helsa. «Paragraf 12» kom inn som en ny og viktig bestemmelse i loven. Den stilte krav til arbeidsgiver om å gjøre arbeidsplassene tilgjengelige for flest mulig. Det kaltes «generell tilrettelegging» og gjaldt ikke bare tekniske og fysiske forhold, men også organisasjon og styring. Samarbeidsforsøkene i industrien i 1960-årene mellom LO og NAF (nå NHO) hadde overbevist mange om at arbeidsforhold som tok hensyn til folks behov for selvbestemmelse, medvirkning og utvikling, også var bra for produktiviteten.
Men førti år etter at Edvard Bull skrev at «arbeidernes økende politiske makt» preget Arbeidstilsynets praksis, var det i 1993 nytt jubileum for Arbeidstilsynet. Og det kom ny jubileumsbok, 100 år for bedre arbeidsmiljø. Der skrev historikeren Øyvind Bjørnson om et maktskifte med konsekvenser for Arbeidstilsynet: «Arbeidsmiljøloven ga arbeidstakerne større rettigheter på bekostning av bedriftsøkonomiske vurderinger. Etter hundre år og i dagens samfunnsmessige kontekst, ser det ut til at de bedriftsøkonomiske hensynene på nytt vil slå inn i loven og svekke arbeidernes interesser.»
Arbeidernes interesser kom på vikende front, og uttrykket «inkluderende arbeidsliv» ble nytolket. I dag viser det ikke lenger til et arbeidsliv som gir rom for folk med forskjellige forutsetninger, slik Nordli-regjeringen forestilte seg i 1977. Det viser til et arbeidsliv med høyest mulig arbeidskrafttilbud, der vi skal «arbeidsinkluderes» individuelt.
Det maktskifte Bjørnson skrev om, var en del av den sosialpolitiske helomvendingen i Norge og resten av Europa rundt 1990. Arbeidsløshet og manglende inkludering skulle ikke lenger håndteres som et samfunnsansvar, det var den enkeltes ansvar. Arbeidstilsynet ble satt på sidelinja med sine krav om tilrettelegging av arbeidsforholdene. Nå var det nye NAV som skulle få folk i arbeid. Nivået på trygdeytelsene skulle ikke lenger bestemmes av folks behov for økonomisk trygghet. Det gjaldt tvert imot å skape utrygghet. Den nye politikken bygde på den samme overklassetanken som 1800-tallets fattiglover, at folk flest foretrakk fattighjelp framfor arbeid. Livet på trygd måtte gjøres mindre fristende.
Arbeidsforholdet er det arbeidsrettsjuristene kaller et «underordningsforhold». Arbeidstilsynet forvalter en lov som er skrevet for å verne den svake parten i forholdet. I motsetning til dette, er NAVs håndtering av folketrygdloven blind for maktforskjellen i arbeidsforholdet. NAVs kontroll og sanksjoner rammer i all hovedsak den svake parten i arbeidsforholdet.
Arbeidsmiljøloven gir sykmeldte arbeidstakere viktige rettigheter, blant annet et forsterket oppsigelsesvern. Disse rettighetene blir i praksis opphevet av NAV. Arbeidsgiver har etter arbeidsmiljøloven for eksempel tilretteleggingsplikt og plikt til å gjøre noe med sykdomsrisikoen hvis noen blir syke av arbeidsforholdene. NAV stoler naivt på arbeidsgivere som sier at tilrettelegging er umulig, og den sykmeldte kan i stedet få beskjed om å si opp den problematiske jobben og bli jobbsøker. Sykdomsrisikoen på arbeidsplassen gjør de ikke noe med. Arbeidsgivere som vil bli kvitt en sykmeldt arbeidstaker, lærer raskt å svare NAV at tilrettelegging er umulig.
Arbeidstilsynet og liknende fagetater har kunnskaper som burde gjøre dem til premissleverandører for politiske beslutninger. Men omorganiseringen av statsforvaltningen fra 80-tallet førte til sterkere departementsstyring. Etatene kunne bli instruert om hvordan de skulle beskrive virkeligheten. Det utfordret fagetatenes troverdighet.
Arbeidstilsynet ble for eksempel et verktøy i sykefraværskampanjene. Det ble skrevet inn i arbeidsmiljøloven at arbeidsgiver hadde plikt til å «forebygge sykefravær». Arbeidsgivere har i to hundre år kjempet mot produksjonstap på grunn av fravær, og har iherdig «forebygget fravær» med alle midler, inkludert oppsigelser, bøter og fengsel. «Forebygging av fravær» er noe arbeidsgivere gjør av egeninteresse og har ingenting i en arbeidervernlov å gjøre. Men Arbeidstilsynets inspektører fikk beskjed om å etterspørre sykefraværsforebygging når de var ute på tilsyn. Slik ble Arbeidstilsynet brukt til å selge inn «fraværsprosenten», et gammelt bedriftsøkonomisk mål for produksjonssvinn, som om det var et mål for arbeidsmiljøstandard. Arbeidstilsynet hjalp også å selge inn lavt fravær som suksessmål for IA-avtalen, selv om de fleste skjønner at inkludering av flere eldre og syke normalt vil øke fraværet. Hva gjør dette med Arbeidstilsynets omdømme som fagetat?
Arbeidsinnvandring har gitt Arbeidstilsynet nye oppgaver. De samarbeider med politi og andre myndigheter i felles servicesentre for utenlandske arbeidere (SUA), der de veileder om norsk regelverk. Den viktigste grunnen til at folk tar kontakt der, er manglende lønnsutbetaling, ofte etter måneders jobb. Men det kan verken Arbeidstilsynet eller politiet hjelpe dem med, for i Norge er dette «privatrett». Det er i praksis risikofritt å svindle ansatte som ikke har råd til advokathjelp i slike saker. Hvem er interessert i at det fortsetter slik? Hvorfor er ikke denne typen arbeidslivskriminalitet prioritert i myndighetenes satsing på A-krim?
Samarbeid er bra hvis det man samarbeider om er bra. Arbeidstilsynet bør selvfølgelig samarbeide med andre myndigheter for å styrke arbeidervernet i samfunnet. Men det blir problematisk hvis samarbeidet prioriterer andre formål på bekostning av arbeidervernet. Det er viktig for bedriftene at kriminelle konkurrenter blir tatt, og det er viktig for samfunnet å få inn skatter og avgifter. Men sanksjoner mot kriminelle arbeidsgivere kan gå hardt utover de ansatte. Selv om det er gode grunner til at bedriften blir stengt, mister de jobben og får ingen erstatning. Om de finner en ny jobb, kan den være enda verre.
Forutsetningen for å bekjempe A-krim er at de utenlandske arbeiderne har tillit til Arbeidstilsynet, står det i A-krim-dokumentene. Men hvordan bygger Arbeidstilsynet tillit når de utenlandske arbeiderne ikke en gang får det de oftest ber om, hjelp til å få lønna utbetalt? Eller når myndighetenes aksjoner mot kriminelle arbeidsgivere ikke blir fulgt opp med hjelp til de ansatte som trenger anstendige arbeidsforhold?
Formålsparagrafen i arbeidsmiljøloven ble ikke endret i 2006, men i praksis blir «bedriftenes og samfunnets interesser» i dag stadig prioritert på bekostning av arbeidervernet. Hvis arbeidsmiljøloven skal forbli en arbeidervernlov, trengs det lovendringer som setter hensynet til arbeiderne og arbeidervernet først.