Blant annet er teksten forandret ved at "yrkeshemmet" er erstattet av "arbeidstaker med midlertidig eller varig redusert arbeidsevne". Myndighetene sier at Arbeidstilsynet skal føre tilsyn med skjerpede krav til arbeidsgivers tilrettelegging, og få en klarere rolle med inkludering. Men det gjenstår et problem: hvordan skal Arbeidstilsynet vite hvem som ikke tilrettelegger?
Paragraf 13 har vært merkelig oversett, tross alt snakk om inkludering. IA-avtalen mellom organisasjoner og myndigheter om "et mer inkluderende arbeidsliv" la for eksempel ikke flere, men færre forpliktelser på arbeidsgiver enn det som for lengst var lovfestet i denne paragrafen.
Det kan ha vært usikkerhet om hvem § 13 gjaldt for. Hvem var "yrkeshemmet" med krav på tilrettelegging av vanlig jobb? Vanetenkning får oss til å tenke rullestol når vi hører ord som "yrkeshemmet". Mange kan ha sett på § 13 som en paragraf for de få. Etter lovendringen er det klart at alle med nedsatt arbeidsevne har krav på tilrettelegging, enten arbeidsevnen er varig eller midlertidig nedsatt (for eksempel ved graviditet eller etter alvorlig sykdom).
Formuleringen "så langt det er mulig" har forvirret ikke-jurister. Den står der fortsatt, og betyr faktisk at det kan stilles ganske vidtgående krav om tilrettelegging - når bedriften har økonomi til det.
Arbeidstakere som ikke får tilrettelegging, havner i dag hos trygdekontoret med sykmelding og uføretrygd. De færreste trekker inn Arbeidstilsynet for å oppnå tilrettelegging hvis arbeidsgiver er negativ. Det oppfattes lett som "å lage bråk". Trygdeetaten kan selv spørre arbeidsgiver om tilrettelegging er forsøkt. Men til nå har de manglet tid og kanskje kompetanse til å følge opp et negativt svar. Tilrettelegging har stort sett vært opp til arbeidsgivers velvilje, selv i store offentlige og private bedrifter der økonomi og praktiske muligheter burde være til stede.
Det er ingen ny tanke at inkludering av arbeidstakere med helseproblemer bør skje på deres opprinnelige arbeidsplass, eller at inkludering krever et mildt myndighetspress for å bli virkelighet. Vakre ord er bra, men ikke nok. Allerede i forarbeidene til 1956-revisjonen av arbeidervernloven, foreslo Arbeidsdirektoratet derfor å kontrollere bedriftenes attføringsarbeid: "…bedriftene bør pålegges å ta fylkesarbeidskontoret eller arbeidskontoret (arbeidskonsulenten) til hjelp når de skal undersøke om en arbeider kan plasseres i arbeid igjen etter sykdom eller ulykke,… bedriften ikke må ha adgang til å si arbeideren opp før denne undersøkelse er foretatt…Bakgrunnen for forslaget er at det som regel er vanskeligere å skaffe arbeid til en delvis arbeidsfør i en ny bedrift, enn å få ham omplassert i den gamle bedrift".
Departementet avviste forslaget i 1956. De trodde det var unødvendig, når viljen var så god på alle hold. Femti års erfaring har vist at Arbeidsdirektoratet var mer realistiske enn departementet. Det er fortsatt behov for å kontrollere arbeidsgivers attføringspraksis før en sykmeldt arbeidstaker blir sagt opp. I dag er det stort sett bare trygdeetaten som kjenner arbeidsgivernes praksis overfor sykmeldte. Vil de gi Arbeidstilsynet beskjed om arbeidsgivere som ikke etterlever § 13? Hvis ikke, er det fare for at alt blir ved det gamle.
Dette er AML § 13 punkt 2:
Hvis en arbeidstaker har fått midlertidig eller varig redusert arbeidsevne som følge av ulykke, sykdom, slitasje e.l., skal arbeidsgiveren, så langt det er mulig, iverksette de nødvendige tiltak for at arbeidstakeren skal kunne få eller beholde et høvelig arbeid. Arbeidstakeren skal fortrinnsvis gis anledning til å fortsette i sitt vanlige arbeid, eventuelt etter særskilt tilrettelegging av arbeidet, arbeidstiden, endringer i tekniske innretninger, gjennomgått attføring e.l.
MERK: Dette er en henvisning til den gamle arbeidsmiljøloven. Ny AML trådte i kraft 1. januar 2006.