«Når levealderen øker, må avgangsalderen fra arbeidslivet øke», står det i Perspektivmeldingen. Men i 1973 ble pensjonsalderen senket fra 70 til 67 år, selv om vi levde lenger enn før. Levealderen var fortsatt på vei opp da Willoch-regjeringen i 1984 satte ned «Arbeidstidsutvalget», et ekspertutvalg som så på hvordan arbeidstida kunne kortes ned. De brydde seg visst ikke så mye om at vi levde lenger, den gangen. Teknologiutviklingen hadde økt produktiviteten per arbeidstime, og det åpnet for kortere lønnsarbeidstid. I dag er vi blitt digitale og robotene avlaster oss. Allikevel må vi jobbe mer? Det høres rart ut.
Kanskje det skyldes «eldrebølgen». Men Arbeidstidsutvalget visste godt at de store etterkrigskullene ville melde seg som pensjonister etter 2010 (NOU 1987:9 Arbeidstidsreformer). De spådde ikke drukningsdøden for velferdsstaten av den grunn. De så positive muligheter. Lavere pensjonsalder kunne gi helsegevinster for de eldre, mens en sekstimersdag kunne gi mer likestilling mellom kvinner og menn. Hadde de visst mer om klimaforandringene, ville de vel også pekt på hvordan kortere lønnsarbeidstid kunne bremse forbruket til beste for klimaet.
Høyres tidligere arbeidsminister Victor Norman skriver i Dagens Næringsliv 14.10. om ekspertråd og politikk i forbindelse med statsbudsjettet. Han hevder at fagekspertisen i og utenfor Finansdepartementet har tildelt seg selv rollen som forvaltere av fornuften, og at de prøver å styre politikerne i det de mener er riktig retning. Men Norman tror ikke at de nødvendigvis vet dette med riktig retning bedre enn politikerne. Han advarer mot tap av troverdighet og faglig integritet hvis de tenker mer på den politiske effekten av rådene sine enn på formidling av fagkunnskap. (Norman var forøvrig med i Arbeidstidsutvalget på 80-tallet.)
Normans kritikk av det han kaller økonomenes «rollespill», er også nyttig for å forstå Perspektivmeldingen. Den kommer jo fra den samme fagekspertisen «i og utenfor departementet». Norman kritiserer dem altså for å gi råd som de håper kan styre politikerne. Perspektivmeldingens budskap om at vi må jobbe mer, ser ut som et slikt råd. Og politikerne gjentar det flittig – på tvers av partiskiller. Men dette er ikke en udiskutabel, faglig sannhet. Det er bare noen flinke økonomers mening om hva som er de beste politiske løsningene.
I Perspektivmeldingen står det at vi trenger «høy sysselsetting», altså mange i jobb.. Det er noe helt annet enn «full sysselsetting», som var et felles mål i gamle dager. De som har skrevet dette mener at «høy sysselsetting» er best for landet, fordi det gir et høyt arbeids(kraft)tilbud. NHO ønsker seg alltid høyere arbeidstilbud. Den som kjøper arbeidskraft i markedet, ønsker selvfølgelig høyest mulig tilbud. Det gir valgmuligheter og presser lønnene ned.
Men hvis tilbudet er høyere enn etterspørselen etter arbeidskraft, fører det til arbeidsløshet. Folk flest lever av å selge arbeidskraft. For dem er det bedre med et lavt arbeids(kraft)tilbud. Mangel på arbeidskraft. Ikke «høy sysselsetting», men «full sysselsetting». Det gir best lønn og arbeidsforhold. Samfunnsviteren Ottar Brox skriver i Klassekampen 10.10. om hvordan arbeidskraftmangelen i de største byene i etterkrigstida gjorde slutt på byfattigdommen som hadde preget mellomkrigstida. Arbeidskraftmangel kan avhjelpe fattigdom, mens høyt arbeids(kraft)tilbud kan skape fattigdom – noe arbeidsløse har kjent på kroppen til alle tider.
Om arbeidstilbudet i Norge for lavt eller for høyt, er et politisk spørsmål. Det kan ikke overlates til økonomer, uansett hvor flinke de er. Arbeidsløshetstallene i Norge er riktignok lave, men overskuddet av arbeidskraft blir kamuflert ved at det gror fram dårlige jobber i utkanten av arbeidsmarkedet: ringevikarer, null-prosent kontrakter, «faste» stillinger uten lønn mellom oppdrag, arbeid med NAV-tilskudd, lav lønn og midlertidighet. Altfor mange lever i usikkerhet om hva slags inntekt de får neste uke eller neste måned.
«Trygdeordninger og skattesystemet må gjøre det mer lønnsomt å jobbe», står det i Perspektivmeldingen. Hvis trygdene stadig blir mindre så de «stimulerer til å delta i arbeidslivet i større grad enn i dag» og kan «gjøre det mer lønnsomt å jobbe», må flere ta til takke med underbetalte jobber og dårlige arbeidsforhold. Og flere må stå lenger i arbeid enn de har godt av. Glemt er det som fram til 1990-tallet var et mål for trygden: at de som ikke kunne forsørge seg ved eget arbeid, likevel skulle få leve et fullverdig liv. Du kan enda være heldig og finne slike formuleringer i gamle prinsipp-program fra forbundet ditt, men i rikspolitikken er de utryddet.
At mange må stå i randsonen av arbeidsmarkedet, med usikker eller ingen jobb, er ikke noe nytt. Da de første fagforeningene i 1886 sendte forslag til Stortinget om å lovfeste normalarbeidsdagen, var det blant annet for å hindre at denne «reservearmeen» av arbeidere ble større:
– Denne Reservearme (de fattigunderstøttede Arbeidsledige)….er kun til Fordel for de Herrer Fabrikanter og Mestre, som ved Hjælp deraf kan holde Lønnen nede og den lange Arbeidstid oppe.
Det var Chr Holtermann Knudsen (1845–1929) som skrev dette (Socialdemokraten 1886, nr 5). Han er blitt kalt den norske politiske arbeiderbevegelsens far, og han var sentral både da Arbeiderpartiet og LO ble stiftet (1887 og 1899). Han mente at arbeiderne måtte rasjonere på arbeidskraften de solgte. Derfor gikk han ikke bare inn for å begrense den daglige arbeidstida, han ville også ha en statlig finansiert alderspensjon som fritok de eldste for arbeidsplikt. Ved å rasjonere på arbeidskraften kunne arbeiderne holde lønnsnivået oppe og få bedre arbeidsvilkår.
Arbeidsmarkedet fungerer på samme måten i dag, selv om arbeidervernlover og trygder demper de verste konsekvensene av markedslogikken. Spådommene i Perspektivmeldingen går fram til 2060. Legg merke til at det ikke er velferdsstaten de lover oss hvis vi jobber mer og lar være å rasjonere med arbeidskraften. De sikter mot noe de kaller et «mer robust velferdssamfunn» – med høyere pensjonsalder, lengre arbeidsdager og dårligere trygder. Men er det dit vi vil?