Først noen kommentarer til Elisabeth Reehorst. Ja, vi har gått i tog og agitert for gratis barnehager til alle barn siden 1970. Det gikk 30 år, da kom kontantstøtta i 1998. Kvinner på venstresida anså den som en politisk kamp fra Kristelig folkeparti og Høyre mot barnehager, og var mot.
Kontantstøtta gjaldt da for 1- og 2-åringer, og 91.000 barn fikk. Så har det gått 20 år til, barnehager er blitt bygd, og nå mottar 14.500 ettåringer kontantstøtte med 6000 kroner i 11 måneder. Etter innlegget vårt i Klassekampen har det vært en travel debatt på sosiale medier, og det kommer ganske tydelig fram at folk i stor grad bruker kontantstøtta for å lage en så god som mulig overgang mellom det å ha fått barn og arbeidslivet. En overgang som tar mer hensyn til barnas behov, enn til arbeidslivets behov.
Fellesnevneren er at det ikke finnes noen annen lenke mellom barnet og arbeidet, som gir i hvert fall litt mulighet til tilpasning, enn kontantstøtta. I dag er 65 prosent av kvinnene og 69 prosent av mennene mellom 15 og 74 år i arbeidsstyrken. Kvinner i Norge jobber mye, er studenter, er arbeidsløse. Samtidig føder de barn.
Krister W. Fjermestad siterer oss når vi sier at «de med god lønn og gode jobber kan være fleksible og gjøre ulike valg», og han sier det ikke «fremkommer hva forfatterne mener er gode eller mindre gode jobber». Stikkordet er klasser. Hvis en har en jobb det er lett å få permisjon fra, har stor frihet jobben, uten at det plager en økonomisk, da er en antakelig ikke bussjåfør, jobber ikke i butikk eller er assistent på SFO, kanskje ikke reinholder på sjukehus heller.
Vi er for at den valgfriheten som de mer bemidlede har, skal gjelde alle. De som vil ta vekk kontantstøtta og mener det godt, bør være sikre på at det er noe å erstatte den med, – før de tar den vekk. Der er mange gode forslag om utmerka tiltak, som sekstimersdag, heving av engangsstøtta ved fødsel så den blir like stor som summen av permisjonspengene, gratis barnehager, mangedoblet barnetrygd, jobbmuligheter til alle som ønsker det, der er mange gode forslag. Men rekkefølgen må være klar! Ikke ta før du kan gi.