Hvorfor blir flere kvinner enn menn arbeidsuføre? Og hvorfor har kvinner mer sykefravær enn menn? Er det kvinnene eller kvinnfolkarbeidet det er noe galt med?
Flere kvinner enn menn går ut av arbeidslivet på uføretrygd. Kvinner har også høyere sykefravær. Sykefraværsforskere i Norge snakker om det som et mysterium de ikke kan forklare (Arne Mastekaasa. Tidsskrift for velferdsforskning nr. 2, 2016). Pussig nok er de veldig sikre på at kjønnsforskjellene ikke har noe med arbeidsforholdene å gjøre. De lurer i stedet på om forskjellene skyldes at kvinner lettere velger fravær når de har problemer.
Sverige har de samme kjønnsforskjellene i uførhet og fravær, og det samme kjønnsdelte arbeidslivet. Men forskerne der godtar ikke en spesiell, kvinnelig atferd som forklaring. De ser på kvinners arbeidsforhold. Hvis man vil gjøre noe med helseproblemene som ligger bak uførhet og fravær, er det lettere å forandre arbeidsforholdene enn kvinneligheten, hva nå det måtte være.
I 2011 ba den svenske regjeringen Arbetsmiljöverket (det svenske arbeidstilsynet) om å undersøke hvorfor kvinner er mer utsatt for helseproblemer på grunn av arbeidsforhold, og hvorfor de oftere må slutte i arbeid på grunn av dårlig helse. Arbetsmiljöverket fikk hjelp av forskere til å bruke det de kaller «genusperspektivet» (genus=kjønn). Inspektørene lærte å synliggjøre kjønnsforskjeller ved å sammenlikne arbeidsforholdene for menn og kvinner i samme yrke, bransje eller bedrift, og ved å sammenlikne typiske manns- og kvinnearbeidsplasser.
Kommunene er kvinnenes viktigste arbeidsgiver både i Norge og Sverige. Arbetsmiljöverket besøkte i alt 59 kommuner og så på hjemmetjenesten (typisk kvinnearbeidsplass) og teknisk etat (typisk mannsarbeidsplass). Arbeidsmiljøproblemene i hjemmetjenesten kjente inspektørene fra før. Misforhold mellom jobbkrav og ressurser ga økt risiko for muskel- og skjelettlidelser, langtidsfravær og i verste fall uførhet. Men nå sammenliknet de for første gang med kommunens tekniske etat. De oppdaget at teknisk etat hadde langt bedre tilgang på utstyr og ressurser, og mindre arbeidspress. Det store flertallet av medarbeiderne i teknisk etat regnet med å kunne stå i jobben til pensjonsalderen, mens under halvparten av medarbeiderne i hjemmetjenesten trodde de ville orke det.
Det var også store forskjeller i ledernes arbeidsforhold. Det store flertallet av lederne i hjemmetjenesten hadde ansvar for mer enn 30 medarbeidere, iblant bortimot hundre. De fleste lederne i teknisk etat hadde ansvar for langt færre enn 30 medarbeidere. Likevel hadde de bedre lederstøtte i arbeidet, og bedre kontakt med beslutningsfatterne og politikerne i kommunen. Forskjellene i tilgang på ressurser viste seg til og med i bilbruken. I teknisk etat hadde de store biler som de kunne parkere i varm garasje. Hjemmetjenesten hadde små biler som sto parkert ute i kulda når de ikke var i bruk.
Svenskene fant altså systematiske forskjeller i organiseringen av arbeidet og fordelingen av ressurser. Det gjaldt ikke bare for kommunene. Arbeidsplasser der kvinner var i flertall hadde generelt dårligere arbeidsmiljø, også for de få mennene som arbeidet der.
Norske arbeidslivsforskere har også brukt genusperspektivet. Allerede for tjue år siden sammenliknet de arbeidsforholdene for kvinner og menn og fant klare kjønnsforskjeller (Hjørdis Kaul. Kjerringknuter, Universitetet i Trondheim, 1996). Kvinnedominert industri var for eksempel preget av sterk kontroll og overvåking av kvinnene. Teknologi og lønnssystemer ga liten mulighet for å regulere innsatsen selv, og for samhandling. Kvinner i mannsdominert industri opplevde større selvstendighet og ansvar, og større mulighet for samhandling og medbestemmelse.
Kvinnenes sykdomsatferd som de norske sykefraværsforskerne er så opptatt av, var en logisk følge av arbeidsforholdene. Der du ble regnet som lett utbyttbar, der lønna viste at kvalifikasjonene dine ikke ble særlig verdsatt, der lite ble tilrettelagt for gravide eller ved sykdom, der «valgte» kvinnene fravær når de ble syke. Mange arbeidsplasser der kvinner er i flertall, er dessverre sånn. De samme mønstrene går igjen innen helse og omsorg, detaljhandel, hotell- og restaurant og reinhold. Gravide kvinners fravær er større på typiske kvinnearbeidsplasser enn på typiske mannsarbeidsplasser, selv når kvinnenes fravær utenom graviditeten er det samme begge steder.
Svenskene fant at kjønnsforskjellene i fravær og uførhet ble lettere å forstå når de sammenliknet kvinners og menns arbeidsforhold. Det synliggjorde både problemene og forbedringsmulighetene. Foreløpig har ingen norsk regjering gitt Arbeidstilsynet tilsvarende oppdrag. Men det blir sammenliknet her også, om enn i liten skala. En masteroppgave så på rekruttering til sykehjem og teknisk sektor i to kommuner (Karen Brasetvik. Høgskolen i Østfold, 2013). De to sykehjemmene hadde henholdsvis 150 og 200 ansatte, mens teknisk sektor hadde 19 og 50 ansatte. I den ene kommunen kunne lederen i teknisk sektor selv opprette nødvendige stillinger og vurderte å innføre trening i arbeidstida. Sykehjemslederen i samme kommune kunne bare omgjøre stillinger og måtte innføre mer helgearbeid uten å kunne gi medarbeiderne kompensasjon. Lederne for kvinnearbeidsplassen hadde altså større ansvar og mindre økonomisk handlefrihet enn lederne for mannsarbeidsplassen.
Det går mot kommunevalg. Tida er inne for å sammenlikne kvinners og menns arbeidsforhold i din egen kommune, og spørre listetoppene hva de vil gjøre med forskjellene. I Sverige har noen kommuner fulgt opp merknadene fra Arbetsmiljöverket med å sette maksgrenser for «kontrollspennet», det vil si antall ansatte en leder kan ha direkte ansvar for. Det er en begynnelse.