Etter at kampen for åttetimersdagen var vunnet, trodde mange at den teknologiske utviklingen automatisk ville gjøre lønnsarbeidsdagene kortere. Vi skulle få mer tid til rådighet for alt annet i livet. Slik gikk det ikke. Teknologien kan brukes på to måter. Den kan lette arbeidsdagen, eller ta jobbene fra oss. Det kommer an på hvem som styrer bruken.
Kravet om sekstimersdag kom først fra gruver og smelteverk, som vern mot helsefarlige arbeidsforhold. Under arbeidsløsheten i mellomkrigstida skulle sekstimersdag «dele på arbeidet». Da det fra 1970-tallet ble vanlig for gifte mødre å søke lønnsarbeid, kom jobbkravene i konflikt med omsorgsoppgavene hjemme. Da ble kravet om sekstimersdag en del av likestillingskampen. Det ville gi flere kvinner full lønn, samtidig som flere menn fikk mer tid til det ulønte arbeidet hjemme. Men 1970-tallets menn ville heller ha «rett til overtid». De hadde glemt klassekampen for kortere dager, og lot seg friste av overtidsbetaling. Det rare er at de gjennom fagbevegelsen samtidig tok et oppgjør med risikotillegg på et annet område. De godtok ikke lenger å arbeide med farlige kjemiske stoffer mot tillegg i lønna. Men de overså at lange dager kunne være like helsefarlig. Skikkelige mannfolk jobbet lange dager og mye overtid. Sekstimersdagen hadde jentelus og var ikke noe for dem.
I dag er også mennene interessert i kortere arbeidsdag. Supermann-idealet om å jobbe mest mulig og sove minst mulig lever nok videre. Men sammenliknet med forrige generasjon, er dagens menn mer innstilt på å dele omsorgsarbeidet og ha et liv utenfor jobben. Bruken av pappaperm viser at fedrene ønsker mer tid med ungene. Da er det ikke nok med pappaperm. De trenger sekstimersdag.
I 2007 ble reinholder Gunhild Haugen i Trondheim kommune intervjuet om kommunens sekstimersdagsforsøk (Klassekampen 19.5.2007):
– Det viktigaste er at eg orkar meir når arbeidsdagen er over. Eg er ikkje så dønn sliten når eg går heim.
Erfaringene hennes vil gjelde mange. Statistisk sentralbyrå sier at en av tre ansatte er fysisk utmattet etter jobb, minst en dag i uka. Mange hundre tusen står i fysisk krevende jobber. Det er i disse jobbene at behovet for sykefravær, uføretrygd og tidligpensjon er størst. Hvis klasseforskjellene i helse og uførhet skal bli mindre, må arbeidsdagene deres bli kortere.
Det snakkes om rett til heltid, men det er retten til heltidslønn som er viktig. I dag må mange kvinner (og noen menn) i helse- og omsorgssektoren godta mer helgearbeid og 12–14 timers vakter for å få hele stillinger og heltidslønn. Mange har verken tid eller krefter til slike ordninger. De må ta deltid i stedet. Men de trenger fortsatt heltidslønn. Hvis «rett til heltid» skal gagne flertallet, må heltid være seks timer.
Mange pendlere i bygg og anlegg må jobbe 12 timers nattskift for å få langfri nok til å dele foreldreansvaret hjemme. De betaler for friperioden med altfor lange økter i et risikofylt og krevende arbeid. Kortere arbeidsuke kunne gitt dem de samme friperiodene uten så ekstreme skift.
I helse og omsorg og liknende bransjer vil kortere arbeidstid kreve oppbemanning. I bygg og anlegg og industri kan ny teknologi erstatte timer, i stedet for å gjøre folk arbeidsløse.
Offentlige utredninger om kortere arbeidstid fra 1987 og 2008, slår fast at sekstimersdagen er fullt mulig. Det blir ikke økonomisk krise, og den knekker ikke helse- og omsorgssektoren. Tvert imot kan rekrutteringen dit øke. Økonomene spår en beskjeden nedgang i forbruket, men det er jo bare fint for klimaet. Likevel blir sekstimersdagen konsekvent baktalt fra toppene, og altfor mange tror fortsatt at den bare er en vakker drøm.
Siden 2007 har Tines bedrift på Heimdal hatt sekstimersdag med godt resultat. Men da meierisjef Jan Eiler Wessel ble intervjuet i 2010, lurte han på hvorfor andre bedrifter var så lite interessert:
– Jeg tror mange kvier seg for å gå inn i en sånn forandringsprosess. Da går man plutselig inn i en usikker situasjon, og da er det kanskje lettere å bare la ting forbli som de er? (Arbeidsmiljø 3/2010.)
I 2008 avsluttet Trondheim kommune et vellykket sekstimersdags forsøk blant parkeringsvaktene. Hvis det skulle videreføres, måtte flere i bedriften få slike ordninger, mente administrasjonen. Men i stedet avviklet de ordningen, mot de ansattes stemmer. Som den kommunale direktøren sa:
– En så omfattende endring var et ansvar vi ikke var klar til å ta.
Den manglende interessen er ikke noe nytt. I industrialderens barndom oppdaget noen industriherrer at 10 timers arbeidsdager ga mer effektiv produksjon enn 12–14 timer. Historikere har spekulert på hvorfor de møtte så liten interesse. Kanskje andre eiere nølte med å satse på forandring uten absolutt sikkerhet for gevinst? De risikerte jo lite ved å fortsette som før. Kanskje de også var redde for å oppmuntre arbeiderne til å kreve kortere dager. For hvor ville det da ende?
Det glade budskapet om at arbeidstida kan kortes ned, er nok aldri populært på arbeidsgiverhold. De vil ha flest mulig timer arbeidskraft til salgs på arbeidsmarkedet. Da må alle arbeide mer, ikke mindre.
Mange foreninger og forbund vil ha sekstimersdagen opp på årets LO-kongress. Det holder ikke med et strekpunkt i handlingsprogrammet. LO-ledelsen har foreslått et vedtak om å sikre at retten til hele stillinger blir reell for alle arbeidstakere. Men hvis «hele stillinger» normalt skal bety 37,5 timers uke, vil store grupper aldri få glede av en slik rett. Enten fordi de har for mye ansvar utenom jobben, eller fordi de ikke har krefter til så lange økter. Heltid må bli kortere. Det blir klarere hvis vi sier heltidslønn, som jo er hele poenget med rett til heltid. Hvis LO-kongressen vil sikre alle reell rett til heltidslønn, må de vedta en strategi for innføring av sekstimersdag. Med en halv time i hvert oppgjør, er den på plass i 2022.