Arbeidsmiljøloven krever at arbeidsgiverne kjenner de ansattes arbeidsforhold. Mange bedrifter kjøper «forskningsbaserte medarbeiderundersøkelser» i den tro at de kan kartlegge arbeidsmiljøet. Jeg har i LO-Aktuelt (8/9 2018) advart mot undersøkelsene, og i Dagens Medisin (17/2018) imøtegår professor Stein Knardahl kritikken min.
Hvorfor mener jeg at «forskningsbaserte medarbeiderundersøkelser» er uegnet til å kartlegge arbeidsmiljøet? En viktig grunn er at de bare kartlegger forhold som forskerne mener er viktige. Forskjellige forskere har ulike oppfatninger, avhengig av interesser og kompetanse.
Knardahl mener å kjenne «faktorene som påviselig har betydning for helse», og vil måle dem. Forskeren bak Ti faktor-undersøkelsen, som Kommunenes Sentralforbund har kjøpt, mener å kjenne «de ti avgjørende faktorene» for bedre arbeidsmiljø og tjenestekvalitet, og vil måle dem. De to bruker forskjellige sett av faktorer, og Knardahl mener faktorene i Ti faktor-undersøkelsen er «nokså uegnet til å kartlegge de spesifikke arbeidseksponeringer som er viktige for helsen». Så hvilken undersøkelse skal man velge?
«Forskningsbaserte medarbeiderundersøkelser» refererer sjelden eller aldri til arbeidsmiljøloven og de faktorene den regulerer, som stillingsvern, arbeidstider – og de ansattes medvirkning gjennom verneombudet, tillitsvalgte og arbeidsmiljøutvalget. Synes ikke forskerne at disse faktorene er viktige nok for arbeidsmiljøet eller de ansattes helse til å bli målt?
Kartlegging av arbeidsmiljøet i arbeidsmiljølovens forstand, krever mange metoder samtidig. Tradisjonelle vernerunder, systematiske målinger og en fungerende verneombudsordning er blant de viktigste kildene til kunnskap.
Knardahl mener at min tro på enkle metoder som gruppearbeid vitner om en naiv tro på betydningen av kommunikasjon. Jeg tror Knardahl undervurderer betydningen av kommunikasjon. Hans egne medarbeiderundersøkelser er også en form for kommunikasjon.
Mange store organisasjoner har i dag problemer med å kanalisere arbeidsmiljøkritikk fra bunnen av pyramiden til ledelsen. Kritikk er ikke populært på toppnivå og verneombudene sliter for å bli hørt. Arbeidsmiljøutvalgene fyller ikke oppgaven som rådgivende og besluttende forum i arbeidsmiljøsaker, og de ansattes rett til medvirkning blir ikke respektert.
Det er kanskje ikke tilfeldig at slike organisasjoner fristes av «forskningsbaserte medarbeiderundersøkelser» med enveis, ovenfra og ned-kommunikasjon: «Svar på det du blir spurt om».
Det er minimal medvirkning fra de ansatte i valg av tema for undersøkelsen, eller hvordan resultatene blir brukt. De kan til og med oppleve at det blir vanskeligere å nå frem med kritikk av arbeidsmiljøet etter at forskerne har gitt stå-karakter.
Mitt råd til arbeidsgiverne er at de heller snakker med verneombudene og arbeidsmiljøutvalget. Disse vet til sammen det meste om arbeidsmiljøet – hvis de får fungere slik loven sier de skal. Og det er arbeidsgivers ansvar.