Det er den elektromagnetiske strålingen fra mobiltelefonen som bekymrer. For noen tiår siden diskuterte vi den elektromagnetiske strålingen fra dataskjermen. Noen mente den kunne gi fosterskader. Etter hvert viste flere store studier at gravide som satt ved dataskjerm fikk like friske barn som alle andre. Men i mellomtida hadde all oppmerksomheten fått produsentene til å utvikle datamaskiner med svakere elektromagnetisk stråling.
Når det gjelder mobiltelefonen, har det vært snakk om kreftfare, spesielt i hoderegionen som jo får høyest eksponering ved vanlig bruk. En grundig gjennomgang av studiene til nå, tyder ikke på slik risiko etter opptil ti års mobilbruk (Ahlbom 2009). Det er vanskelig å si noe om virkninger etter mer langvarig bruk, fordi mobilen ikke har vært brukt så lenge. Kreft ser ikke ut til å være en sannsynlig langtidsvirkning heller. Men strålingen har effekt på levende celler. Noen mener at hjernecellene vil kunne skades etter lang tids bruk, og at dette igjen kan øke risikoen for aldersdemens. Men celleforandringene kan også være uten praktisk betydning. Vi får ikke sikrere svar før vi har brukt mobilen noen år til.
Hva gjør vi i mellomtida? Det er ingen vits i helseundersøkelser så lenge vi ikke vet hva vi skal se etter, eller om det er noe å se etter i det hele tatt. "Føre-var"-prinsippet skulle tilsi at vi lar være å bruke mobilen og andre oppfinnelser med liknende teknologi. Men i praksis vil både myndighetene og hver enkelt av oss alltid veie sjansen for å oppdage skadelige virkninger om noen år, mot fordelene ved å ta den sjansen. En slik avveining gjør vi også på andre områder, for eksempel når nye kjemiske stoffer tas i bruk. Når myndighetene har bestemt seg, er det ikke så lett for hver enkelt av oss å slippe unna påvirkningen fra nye kjemiske stoffer i matvarer eller andre produkter. Eksponeringen fra mobilen kan vi derimot i noen grad styre selv, ved å følge forslagene fra Statens Strålevern: begrense bruken, bruke handsfree osv.
Normalt er vi reddere for en risiko vi vet lite om enn for en høy, men velkjent risiko. I blant glemmer vi i farten å gjøre noe med den risikoen vi kjenner. Mobiltelefonbruk under arbeidet forstyrrer oppmerksomheten og øker risikoen for ulykker og feilhandlinger i utsatte yrker. Selv om mobilen ikke er håndholdt, kan oppringninger i farlig grad legge beslag på oppmerksomheten. Derfor må arbeidet organiseres slik at kontrolløren eller overvåkeren ikke blir forstyrret når de skal håndtere krisesituasjoner, og yrkessjåføren må ikke tvinges til å snakke i mobilen under kjøring for å holde timeplanen eller betjene kunder.
Mange foretrekker fasttelefonen som arbeidsredskap framfor mobilen. De kan ha problemer med hørsel eller med førlighet i hånd og arm, og noen opplever plager de setter i forbindelse med elektromagnetiske felt, såkalt "el-overfølsomhet" som vi foreløpig vet lite om. Uansett årsak er det viktig at arbeidsgiver sørger for valgmuligheter. Det kan være behov for litt tilrettelegging, men det skal ofte ikke så mye til før arbeidssituasjonen blir akseptabel.
(Ahlbom A et al. Epidemiologic evidence on mobile phones and tumor risk: a review. Epidemiology 2009:20:639-52.)