Vi har allerede nasjonale regler, de blir bare ikke brukt. Arbeidervernloven (arbeidsmiljøloven) har regulert arbeidstidene siden 1915. Dessverre vedtok Stortinget i 1968 å la partene i arbeidslivet avtale arbeidstider uten hensyn til grensene som loven setter. Denne «oppmykningen» av loven har i løpet av femti år gjort arbeidstider til et folkehelseproblem, slik de også var før 1915. Altfor mange har avtalt ordninger som bryter menneskers normale tålegrenser for nattarbeid, lange skift og mangel på hvile.
Man løser ingen pandemi-krise ved å la arbeidsgiver styre arbeidstidene og sette opp «nødturnus» på egenhånd. Det øker tvert imot risikoen for at systemet bryter sammen. Mange arbeidsgivere i helsesektoren mangler fullstendig kunnskap om hvordan ekstreme arbeidstider går utover de ansattes helse, pasientenes sikkerhet og i dagens situasjon: kvaliteten av smittevernarbeidet.
Sykepleierforbundet har heldigvis sagt at de ikke vil forlenge pandemi-vårens spesielle avtale. Forhåpentligvis sier andre, som Fagforbundet og Legeforeningen, det samme. Normale avtaler gir fagforening og tillitsvalgte mulighet til å sette ned foten for dårlige forslag fra arbeidsgiver. Det gjør situasjonen litt tryggere, selv om de tillitsvalgte står under press fra mange kanter når de skal ta stilling.
Hvis det skal lages nye nasjonale regler slik Arbeiderpartiet foreslår, bør Stortinget først og fremst rette opp feilen fra 1968. Partene kan alltid inngå avtaler om bedre arbeidsvilkår enn lovens minstekrav, men ingen er tjent med at Stortinget opprettholder «retten» til å avtale dårligere arbeidervern enn lovens nasjonale regler tilsier.