Til forsida Til artikkeloversikten Om hjørnet

Vi trenger
«rettferdighetsombud»

av Ebba Wergeland

Publisert i Arbeiderbladet 9. mai 1995


Oslo har ombud for helse- og sosialsaker. Andre steder har man pasientombud. Men hvem tar saken for oss når det skjærer seg med trygdekontor, arbeidskontor eller bank?

Folks problemer gjelder sjelden bare ett kontor og ett regelverk. «Det vi trenger, er et rettferdighetskontor», sa en som hadde vandret lenge fra skranke til skranke i systemet. Vi trenger et ombud som kan handtere helheten, ikke bare et nytt kontor som henviser videre til
andre. La «rettferdighetsombud» være en arbeidstittel.

Offentlige støtteordninger er blitt så kronglete at funksjonærene bak skranken har problemer
med å veilede om sin egen etats regler. Saker behandles ulikt fra kommune til kommune og fra bydel til bydel. I trygdesaker kan trygdesøkeren i dag bare klage til fylkestrygdekontoret, det vil si til motparten, og til Trygderetten, som bruker tre år på å bestemme seg. I ventetida er sosialkontoret ofte eneste utvei. Der har saksbehandlerne makt til å fatte vedtak med enorme konsekvenser for den som søker hjelp. Hvis du eier hus eller leilighet, får du gjerne beskjed om å selge boligen, så skal du få hjelp til livs opphold og husleie. Hva hjelper det med klageadgang når klageren er ruinert og husløs før feil blir rettet? Ville slike ordninger overlevd mer enn en dag hvis de rammet dem som har råd til advokat og makt til å kreve høflig behandling?

Trygderettighetene knyttes stadig sterkere til påvist «sykdom». Men sykdom er ikke noe vitenskapelig begrep, og synet på hva som er sykdom, varierer fra lege til lege. Trygdens kontrolleger har gjerne et snevrere syn enn de fleste andre. Legens oppfatning om hvorvidt
du er «verdig» eller «uverdig trengende», kan avgjøre trygdesaken.

Rikstrygdeverket har gitt ut en rapport om avslag i uføresaker. Antallet som får innvilget trygd, går ned, slik stortingsflertallet ønsket. Men de store geografiske og kjønnsmessige forskjellene var kanskje ikke ventet. Nasjonalt var tallet på nye uføretrygdede i 1992 to tredeler av tallet i 1987, men i Finnmark var tallet bare en tredel av hva det hadde vært. Og det ble avslått nesten dobbelt så mange søknader fra kvinner som fra menn. Bare i Oslo og Troms var det noenlunde likestilling. Rikstrygdeverkets egne utredere spør «om det gjør seg gjeldende en mer restriktiv vurdering av kvinner» og skriver at «enkelte fylker bør se nærmere på sin praksis – særlig over for kvinnelige søkere til uførepensjon». På godt norsk: Vi tror noen fylker gir for mange avslag og diskriminerer kvinnelige trygdesøkere.

Det blir ikke mindre behov for «rettferdighetsombud» hvis Sosialdepartementet som planlagt overfører ansvar for sykepenger til kommunene og innfører mer samordning mellom stønadskontorene (Stortingsmelding nr. 37, 1992–93: «Om forebyggende og helsefremmende arbeid»). Jan Fridthjof Bernt, professor i offentlig rett i Bergen, er av dem som advarer mot konsekvensene for rettssikkerheten ved å legge rettighetsytelser ut til kommunene, når de ikke samtidig får penger til å innfri loven: – Kommunene føler seg i denne situasjon i stor grad berettiget til å prøve ut og helst presse de krav som lovverket stiller til ytelser til borgerne (Lov og rett nr. 2, 1994). Sosiolog Jan-Tore Pedersen har vurdert forsøk med samordning av sosialhjelp, trygd og arbeidsmarkedstiltak, og skriver at saksbehandlerne får en posisjon som i større grad enn tidligere kan misbrukes: – Maktmisbruk i etatene er farligere når brukerne bare har ett kontor og kanskje bare én person å forholde seg til. (Vanntette skott eller åpne dører, Universitetsforlaget 1992).

Et «rettferdighetsombud» kan hjelpe noen av dem som kommer i klemme, og synliggjøre mangler ved «det sosiale sikkerhetsnettet». Få som ikke seiv har vært i dette «nettet», vet hva det i dag betyr av umyndiggjøring, tap av verdi het og mangel på rettssikkerhet.

«Helsemeldinga» (Stortingsmelding nr. 50, 1993–94) skal opp i Stortinget i mai/juni. Den handler blant annet om klientrettigheter og ombudsordninger. Stortinget har på få år gitt stønadskonto rene mye større makt på publikumsbekostning. Det er på tide å styrke rettssikkerheten for dem som blir avhengige av stønadskontorene, ved å opprette
lokale «rettferdighetsombud».