Det har vært SAS-streik i Sverige. Når SAS Norge har vært i samme situasjon, synes jeg avisene mest har hatt hysterisk mas om å få slutt på streiken. I Sverige bidro avisene til at folk flest kunne sette seg inn i hva kabinpersonalet streiket for: arbeidstider, spisepauser og tilstrekkelig tid til hvile. I Expressen 26. mai forklarte de kravet om begrensing av planlagt arbeidstid til 42 timer ukentlig: «Vi har inget avtal som begränsar - bara en regel om at arbetspass maximalt får vara 20 timmar.»
De ville ha fredet tid til matpauser og hvile, som andre. «Om jag flyger Stockholm-London tur och retur har jag ingen matrast förrän vi är tillbaka på Arlanda. Det kan ta sju timmar.» SAS-ledelsen svarte med å si at de hadde det bedre enn i andre flyselskap som de konkurrerte med. Men etter fire dagers streik gikk begge kravene igjennom. «Nu hoppas vi få tid att kissa,» sa klubblederen. I 2007 må man altså streike for retten til å gå på do. Og det gjelder forresten ikke bare kabinpersonalet. For noen år siden streiket bussjåførene i Stockholm for retten til «kisspauser».
Dette forteller litt om situasjonen i hele transportsektoren, og om en konkurranse som er så svakt politisk regulert at selskapene kan skaffe seg fordeler ved å presse de ansatte til ekstreme arbeidstidsordninger og pausekutt. Se bare på de delte skiftene som mange bussjåfører må godta for å beholde arbeidsplassen, og som i praksis gir dem tolv timers arbeidsdager med åtte timers lønn. Kabinpersonalet har også erfaring med «fritid» som i virkeligheten bare er ubrukelig dødtid.
En viktig årsak til denne sinnssvake utviklingen er at arbeidstidsordninger over hele Europa blir overlatt til forhandlinger mellom partene. Styrkeforholdet mellom partene avgjør hvor lange skiftene blir og hvor korte pausene blir. Og med konkurranse over landegrensene, blir det framstilt som om alle etter hvert må godta det de svakeste arbeidstakerne presses til. Derfor forsøkte også SAS-ledelsen å avvise kabinpersonalets krav med å si at de hadde bedre forhold enn ansatte i konkurrerende selskap.
I Norge har arbeidsmiljøloven en bestemmelse om at store fagforeninger kan inngå arbeidstidsavtaler uten å bry seg om lovens grenser. Unntaksbestemmelsen kom i 1968, og Stortingets begrunnelse var at arbeidstid ikke lenger hadde noen betydning for sikkerhet og helse. I dag virker begrunnelsen uhyggelig naiv. Vi vet hvordan lange skift, nattarbeid og manglende hvile går ut over helse og sikkerhet. Det er uansvarlig av Stortinget å holde fast på denne unntaksbestemmelsen fra 1968 som lar de tillitsvalgte stå igjen med ansvaret for å avvise ekstreme arbeidstidsordninger, ofte med trusler om tapte anbud og nedlegging hengende over hodet.
Tilbake til SAS-streiken. De fleste forstår at flygeledere og piloter ikke bør være for søvnige. Men kabinpersonalet skal da bare servere kaffe? Nei. Kabinpersonalet har en nøkkelrolle i enhver krisesituasjon - sykdom ombord, brann, nødlanding. Sjeldne hendelser, men med katastrofale konsekvenser hvis de ikke blir håndtert profesjonelt. Kabinpersonalet har krav på anstendige arbeidsforhold akkurat som andre. Men kabinpersonalets arbeids- og hviletider er også viktige for sikkerheten i lufta. Derfor unngår jeg flyselskap som ikke vil ha fagforeninger og flyselskap som konkurrerer med SAS ved å ha enda dårligere bestemmelser om arbeids- og hviletid. Så lenge transportsektoren i Europa konkurrerer med de ansattes helse og sikkerhet som innsats, er jeg tryggest ombord hos dem som i verste fall er villige og i stand til å streike for «vettiga raster», normal og forutsigbar arbeidstid og anstendige arbeidsforhold. Derfor blir det som regel SAS for meg.