Da Brundtland-regjeringen la fram en tilsvarende melding ti år tidligere (St.meld. nr. 35 (1994-95) Velferdsmeldingen) skulle den redde velferdsordningene for neste generasjon, når oljeeventyret tok slutt. Slike begrunnelser til publikum handler nok mest om markedsføring. Som en ekspedisjonssjef i sosialdepartementet spøkefullt forklarte det: «Først beslutter vi hva som må gjøres, så lager vi begrunnelsen etterpå».
De to meldingene ble altså begrunnet ganske forskjellig, men innholdet er likt. De vitner om stø kurs i Arbeiderpartiets og stortingets arbeidsmarkeds- og sosialpolitikk siden 1990-tallet. Den røde tråden er «arbeidslinja». Brundtlands velferdsmelding lanserte slagordet om å «gjøre arbeid til første valg». Dermed var det sagt: folk flest prøver å stikke av på trygd. Stoltenbergs velferdsmelding følger opp med at «det må lønne seg å arbeide». Ikke et løfte om lønnspålegg, men om hardere tider for dem som er uten arbeid.
Sosialpolitikk handler om å fordele ressurser fra rike til fattige, men også om å la «de rike» få noe igjen for pengene i form av kontroll over dem som får hjelp. Det handler om forsorg, men samtidig om disiplinering av arbeidskraften. Styrkeforholdet mellom klassene bestemmer hvordan og hvor mye det blir av hvert.
Introduksjonen av «arbeidslinja» fra 1990-tallet varslet at arbeiderklassens interesser og erfaringer var blitt avleggs i Arbeiderpartiets og stortingets sosialpolitikk. Fra nå av ble andre klasseinteresser enerådende, og markedsliberalernes tenketank OECD ble overdommer for riktig og galt. Disiplinering av arbeidskraften ble viktigere enn gamle idealer om utjevning av sosiale forskjeller.
De to velferdsmeldingene dokumenterer denne helomvendingen. Begge har et hovedformål om å «stimulere til jobbsøking» ved økonomisk press - trangere nåløyer, kutt i ytelser og begrenset stønadstid, slik at folk «velger» å forsøke å stå lenger i arbeid. Bjarne Håkon Hanssen sa at tiltakene i den nye velferdsmeldingen skulle avhjelpe mangel på arbeidskraft, men hvordan skal de for eksempel skaffe flere «hender» til eldreomsorgen der behovet er stort? De sliter i dag med stor avgang til uføretrygd og tidlig pensjonering. Det er ingen grunn til å tro at ansatte vil holde ut så mye lenger om det kuttes i stønadstider, trygdeytelser og pensjon. Det er heller ingen grunn til å tro at nye «hender» vil strømme til på grunn av «tettere oppfølging av langtidssykmeldte» eller fra dem som i dag går på attføring og rehabilitering. Resultatet av kutt i trygd og pensjon blir bare flere fattige trygdemottakere og pensjonister.
Hensikten er da heller ikke å dekke dagens etterspørsel etter arbeidskraft i eldreomsorgen. Det er i stedet om å gjøre å øke det generelle arbeidskrafttilbudet til markedet, slik OECD anbefaler. (Economic survey of Norway 2007: Reforms to boost labour supply. www.oecd.org/document.) Høyt tilbud av arbeidskraft er en ønskesituasjon for arbeidskraftkjøperne. Derfor er dette velkjent NHO- og Høyre-politikk. Det nye er at disse klasseinteressene har fått gjennomslag i de andre partiene.
Flere jobbsøkere og dårligere økonomisk sikkerhet for dem som mangler arbeid, vil skjerpe konkurransen om de dårligste jobbene. Det åpner for mer underbetaling og mer fattigdom, ikke minst blant dem som arbeidsmarkedet ikke vil ha. Den nye velferdsmeldingen bekrefter, akkurat som alderspensjonsreformen, at de rødgrønne holder stø kurs mot et samfunn med større økonomiske forskjeller. Økte sosialhjelpssatser og handlingsplaner mot fattigdom blir bare en slags billig veldedighet hvis man ikke samtidig går ut mot klasseinteressene bak dagens sosialpolitikk.