Regjeringen foreslår (NTB 20. januar) at trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten blir slått sammen til en ny statlig arbeids-, velferds- og trygdeetat. Reformen blir omtalt som spesielt brukervennlig, nå skal færre bli kasteballer mellom etatene. Men Norges Handikapforbund (NHF), med svært mange av disse «brukerne», har avvist hele grunnlaget for reformen, innstillingen fra Rattsø-utvalget (En ny arbeids- og velferdsforvaltning NOU 2004:13). I høringssvaret skriver NHF: «Problemet med så sterkt fokus på arbeid, er at ressursene brukes mest på de ressurssterke og de som automatisk vil komme inn under arbeidsetaten.» De frykter at de funksjonshemmete bare vil skyves enda lengre bak i køen. Sammen med Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) etterlyser NHF dessuten rettssikkerhet og klageadgang. Det burde mange flere gjøre.
Høybråten sier ifølge NTB at sammenslåingen skal «få flere i aktivitet og arbeid». I følge Rattsø-utvalget er til enhver tid 700.000 midlertidig eller varig borte fra arbeidslivet og på offentlig stønad (s. 157). Men utvalget bekymrer seg ikke for de 100.000 arbeidsløse blant disse, eller de like mange undersysselsatte (som ikke er nevnt), eller alle arbeidsløse som ikke har krav på dagpenger og derfor ikke en gang blir registrert. Utvalget er bare opptatt av dem med «sykdomsrelaterte ytelser». Altså de 300.000 på uføretrygd, de 120.000 på rehabilitering/attføring og de 140.000 på sykepenger. Og det er ikke uførheten eller sykdommen som bekymrer, men det at de er borte «samtidig som de mottar inntektsstøtte fra det offentlige».
I etterkrigs-Norge forsto politikerne at arbeidsløshet var et systemproblem som ikke kunne løses verken med moralisering eller tvang mot de arbeidsløse. Sosialistenes gamle krav om rett til arbeid hadde bred oppslutning. Det var tverrpolitisk enighet om å sikre full sysselsetting. Og det var ikke bare i Norge at retten til arbeid ble allment anerkjent etter krigen. Da FNs generalforsamling vedtok Menneskerettighetserklæringen i 1948, tok de med retten til arbeid for anstendig lønn, og beskyttelse mot arbeidsløshet, som artikkel 23.
Det ble etterhvert behov for store omlegginger i norsk næringsliv, men arbeidsløshet var ingen akseptabel løsning. De som mistet arbeidet i primærnæring og industri fikk heller uføretrygd enn dagpenger og sosialhjelp de siste årene før alderspensjon. Tapet av 100.000 arbeidsplasser i industrien fra 1970 til 2000 satte spor i uføretrygdstatistikken i stedet for å gi massearbeidsløshet. De sosiale konsekvensene ble dempet av folketrygden.
Det er blitt umoderne. «Dagens organisering er i for stor grad preget av en historisk bakgrunn med en annen avveining mellom politiske mål og hensyn», sier Rattsø-utvalget, og vil i stedet ha en forvaltning «som kan forfølge arbeidslinjen i velferdspolitikken mest mulig effektivt» (s. 18). Arbeidslinja betyr til tross det forførende vakre navnet, et dramatisk brudd med gamle dagers «arbeid for alle». Nå handler det ikke om arbeid som rettighet, men om arbeid som plikt – for fattige og arbeidsløse.
Det var ikke Høyre, men Stoltenbergs Arbeiderparti-regjering som lanserte «arbeidslinjen i velferdspolitikken» med Velferdsmeldingen (St.meld.nr. 35 1994-95). Kutt i trygdestønadene skulle «gjøre arbeid til førstevalg»: «Utformingen av stønadssystem, arbeidsmarkedstiltak osv. kan bidra til å forsterke strukturproblemene dersom de arbeidslediges incitament til å holde en høy søkeaktivitet svekkes», stod det i Velferdsmeldingen (s. 57). Overklassen har alltid ment at trygdesøkere og arbeidsløse egentlig er arbeidssky. Men Arbeiderpartiet?
I høringssvaret sitt til Rattsø-utvalget avviser FFO hele tankegangen bak arbeidslinja: «Arbeidsmarkedspolitikken må ha som prinsipielt utgangspunkt at alle vil – eller ved tilfredsstillende tilrettelegging og oppfølging vil kunne – ønske å delta i arbeidslivet, og at den enkelte ikke i utgangspunktet vil foretrekke en tilværelse som mer eller mindre passiv stønadsmottaker.» Men Rattsø-utvalget beskriver entusiastisk hvordan andre regjeringer styrker arbeidslinja (s. 85), med avregulering av markedet for arbeidsformidling og arbeidsutleie, «økt aktivisering» av funksjonshemmede, sykmeldte, uføretrygdete og enslige forsørgere, kutt i sosiale støtteordninger, økt bruk av behovsprøving, og tiltak for å øke den yrkesaktive perioden i arbeidsfolks liv.
Bak byråkratspråket handler alt dette om skjerpet arbeidsplikt – for uføre, enslige mødre og eldre. Og kutt i stønader for å tvinge de uvillige.Regjeringens reform er ganske enkelt en tilpasning til OECDs generelle anbefaling til Europas regjeringer om å slå sammen arbeidsformidling, trygd og sosialhjelp. Ikke for å bli mer «brukervennlige», men for å styrke kontrollen med arbeids- og trygdesøkerne. Blant annet skal det bli lettere å teste ut «arbeidssøkernes disponibilitet og dermed vilkårene for ytelser». Ingen skal kunne gå lenge på «ytelser og deltakelse på tiltak kun med det formål å opparbeide seg nye rettigheter til ytelser».
Rattsø-utvalget liker kontrollmulighetene (s. 184). Nå bør man «undersøke om barrierer mot utveksling av informasjon og opplysninger mellom forvaltninger kan fjernes eller dempes», styrke arbeidet med avdekking av misbruk og «utnytte stordriftsfordelene ved informasjonsinnhenting og -utveksling». Problemet er alltid misbruk, aldri alle dem som blir snytt for rettighetene sine. NHF og FFO har all grunn til å etterlyse rettssikkerhet og klageadgang.
Den nye etaten skal sørge for de som ikke har arbeidsinntekt sluses raskt og effektivt til laveste stønadsnivå. Flere vil havne på dagpenger og behovsprøvd sosialhjelp framfor sykepenger, rehabilitering og uføretrygd. Nyliberalerne satser på at dårligere råd gjør oss mer «disponible for arbeidsmarkedet». Sterkere økonomisk tvang vil få flere til å godta midlertidig arbeid, underbetalt arbeid og helsefarlig arbeid. «Tidenes største brukerreform», skriver NTB 20. januar. Den nye kjempeetaten skal gi arbeidskraftbrukerne bedre tilgang på billig og mobil arbeidskraft. Kasteballene blir ikke borte, men de får dårligere råd.