De siste 10-15 årene har markedsliberalere og finanskapital over hele Europa reist krav om en annen slags alderspensjon. Dårligere ytelser skal tvinge folk til å stå lenger i arbeid, og «folkets sparepenger» skal ut av statens hender og over til private forsikringsselskaper og banker. Stoltenbergs forslag til pensjonsreform i Norge, er nøyaktig som ordningene Sosialkomiteen avviste i 1936, der «den enkelte alene har rettigheter i henhold til det de har innbetalt». Nå skal det bli «bedre samsvar mellom innbetaling og pensjon», sier reformtilhengerne. Enhver skal bli sin egen lykkes smed.
I stedet for «besteårsregelen» der de tjue beste inntektsårene bestemte pensjonen, skal hvert år og hver betalt time telle. Best å ikke bli arbeidsløs eller arbeidsufør. Noen sier at denne «alleårsregelen» belønner sliterne, og at den som har tjent 200.000 i tjue år ikke fortjener samme pensjon som den som har tjent 200.000 i førti år. Men er det ikke viktigere at begge får en anstendig pensjon, enn at den ene får mindre enn den andre? Ingen vet hvem av de to som har slitt mest. Alleårsregelen øker forskjellene, ikke mellom sliterne og de andre, men mellom kvinner og menn, friske og syke, heldige og uheldige på arbeidsmarkedet.
Stoltenberg-reformen vil straffe dem som går av tidlig. Du kan slutte ved 62 år, men du får en tredjedel mindre i årlig pensjon livet ut, enn om du hadde stått til 67 år. Det økonomiske presset for å få oss til å utsette pensjoneringen, blir særlig hardt for alle med lav lønn eller få inntektsår. De har også ofte de mest slitsomme jobbene. Det kan være vanskelig nok å stå til 62 år.
Uførepensjon kommer ikke til å bli noen utvei. Den vil bli like mager som den nye tidligpensjonen, for at den skal være like «stimulerende på jobbsøkingen» som det heter blant reformtilhengerne. Forslag til ny uførepensjon er varslet i vår.
Bjarne Håkon Hanssen sier at hensikten er å beholde seniorene i arbeidslivet. Han påstår at vi er inne i en ny tid, der mangel på arbeidskraft blir det normale. En konjunkturfri kapitalisme? Det er ærligere å si som NHO at de vil øke «tilgangen på arbeidskraft». Det er ingen arbeidervennlig politikk. Å være tilgjengelig gir ingen garanti for jobb, det kan like godt bety å stå i jobbsøkerkø.
Men slaget er ikke tapt selv om Stortinget etter litt småkjekling blir enige om pensjonsreformen. Både Storting og regjering er avhengig av velgerne, og velgerne kan organisere seg. I fagbevegelsen finnes både den sikreste støtten for velferdsstaten, og kreftene til å forsvare den. Etter kampene for sykelønna og arbeidsmiljøloven, gjelder det nå å forsvare dagens AFP-ordning, retten til å velge tidligpensjonering uten å tape på det. Det er akkurat det motsatte av innholdet i pensjonsreformen. AFP-ordningen skal opp i tariffoppgjøret 2008, før stortingsvalget i 2009. Oppmarsjen til det store slaget er for lengst i gang, og nettstedet er på plass (www.forsvarafp.no). Berger vi dagens AFP-ordning i 2008, sprekker pensjonsreform-trollet for denne gangen. Det skal vi klare.