Til forsida Til artikkeloversikten Om hjørnet

En urettferdig alderspensjon

av Ebba Wergeland

Publisert i Klassekampen 5. mai 2014
Dette er en kortversjon av denne artikkelen


Hvordan var det mulig å få igjennom en pensjonsreform på tvers av alle vanlige oppfatninger om rettferdighet?

På ti år er alderspensjonen i Norge lagt helt om. Den nye ordningen er fin for folk med god helse og lett arbeid som lever lenge og kan jobbe lenge. De som må gi seg før 67 års alder, kommer dårligere ut. Uførepensjonen kuttes tilsvarende.

En reform for de rike og friske, har den vært kalt. Vi har ikke råd til mer, sa partiene bak pensjonsforliket på Stortinget. Når ble det for dyrt med en rettferdig alderspensjon?

Trygdeforskerne Ann-Helén Bay og Aksel Hatland advarte i boka De norske trygdene (Gyldendal 2004) mot mangelen på offentlig debatt om norske trygdeordninger. Ordningene har avgjørende betydning for velferd og levekår. Likevel blir feltet mer og mer overlatt til eksperter og unndratt demokratisk kontroll. «Politikken abdiserer», skriver de to og minner om at trygdeordningene bygger på «rettferdighetsprinsipper som de fleste av oss har et forhold til». Stemmer pensjonsreformen med det vi er vant til å regne som rettferdig?

I Norge har det vært tverrpolitisk enighet om at fellesskapet har ansvar når den enkelte rammes av arbeidsløshet, sykdom eller uførhet. Velferdsstaten forutsetter gode fellesordninger og gjensidige forpliktelser. I 1977 sto for eksempel Høyre og Arbeiderpartiet sammen om å forsvare en ny sykelønnsordning uten karensdager. Sykdom var ikke noe man valgte, derfor burde sykelønna dekke hele inntektstapet. Høyres tidligere leder Jo Benkow forklarte at det ikke burde være noen egenrisiko for sykmeldte: «i det vi hele tiden må forutsette at sykdomsfravær skyldes sykdom, og når sykdom inntreffer, skal man ikke ha noen økonomiske belastninger».

Da den første loven om alderspensjon kom i 1936, var de klar over at ulike yrker trenger ulik pensjonsalder. Noen få grupper, som skogsarbeidere og fiskere, fikk særaldersgrenser. Seinere kom uførepensjonen som kunne frita fra arbeidsplikten, også før pensjonsalderen. Da avindustrialiseringen av Norge gjorde mange eldre arbeidsløse, fikk de uførepensjon som en kompensasjon for inntektsbortfallet, uavhengig av årsak. I 1973 ble det for eksempel bestemt at «alderssvekkelse» skulle gi rett til uføretrygd etter 64 år. Bestemmelsen gjelder fortsatt i Statens pensjonskasse. «Det var søkerens livsforhold, ikke årsakene til dem, som nå skulle telle», skrev sosialhistorikeren Anne-Lise Seip i Veien til velferdsstaten (Gyldendal 1994).

Den som utformer trygd for sine egne, vil være opptatt av at nivået svarer til behovet og at stønaden gis uten å stigmatisere mottakeren. Slike hensyn har stått sterkt i norsk sosialpolitikk etter krigen. Den som tenker på trygd som en ordning for «de andre», er mer opptatt av hvordan trygdene kan styre arbeidskraften, enn av sosial utjevning og fullverdige levekår.

Norsk sosialpolitikk påvirkes av det som skjer ellers i Europa. På 1990-tallet kom det et klimaskifte, som trygdeforsker Aksel Hatland har beskrevet slik i Den norske velferdsstaten (Gyldendal 1994): «I den politiske debatten står spørsmål om udekkede behov, om fordeling og utjevning, mindre sentralt. Til gjengjeld er man blitt mer opptatt av hvordan ordningene virker inn på folks atferd.» Det kom innstramninger i uføretrygden uten at problemet med manglende særaldersgrenser var løst. AFP-avtalen som LO forhandlet fram, ble en løsning for dem som hadde tariffavtale. De kunne gå av før 67 år uten å måtte passere det stadig trangere nåløyet til uførepensjon, og uten å komme dårligere ut med alderspensjonen.

Den nye pensjonsreformen svarer til Hatlands beskrivelse av den nye politikken: Det er lite snakk om behov, mye om å påvirke folks atferd. Avgangsalderen fra arbeidslivet framstilles som «valgfri» og dermed et privat ansvar. Du er din egen lykkes smed. Går du av tidlig, får du lavere årlig alderspensjon. Hvert nytt årskull får nye kutt i pensjonen hvis de ikke «velger» å jobbe lenger i takt med forventet økning i befolkningens levealder. Teorien er at økonomisk pisk og gulrot skal få flere til å «velge» et langt yrkesliv. Vil det gå slik? I dag forlater mer enn halvparten av oss arbeidslivet før 67 års alder. Særlig stor er avgangen fra manuelle yrker. De fleste går av med uførepensjon. Har de valgt det? Vil pensjonsreformen holde dem i arbeid, eller vil de fortsatt gå av tidlig, bare med dårligere pensjon slik at de sosiale forskjellene øker?

Sociallovkomiteen av 1935 beskrev to system for organisering av «alderdomsforsørgelsen». På den ene siden er «skattesystemet» der «hvert års utgifter til alderspensjoner dekkes gjennem de for hver termin pålagte almindelige skatter», og «pensjonsretten og pensjonernes størrelse er helt uavhengig av om den pensjonsberettigede har ydet noen form av innbetalinger til trygden». På den andre siden er «innskuddssystemet» der «enhver person i den arbeidsdyktige alder (fra han blir voksen til omkring pensjonsalderen) hvert år skal innbetale til trygden et bestemt beløp, som skal legges op til fond, og at pensjonen på grunnlag av forsikringsmatematiske beregninger fastsettes til det beløp som svarer til den enkeltes innbetalte innskudd med renter, og med tillegg av den «arv» som vil falle på ham på grunn av dødsfall før pensjonsalderen innen hans årsklasse. Prinsippet er altså at hver person ved tvungen sparing på denne måten skal sikre sin alderspensjon.»

Den første Lov om alderstrygd fra 1936 ble et kompromiss, en kombinasjon av skatt og innskudd. Men Seip skriver at solidaritetsaspektet ved skattefinansieringen var viktig. De skilte mellom ordninger «der den enkelte alene har rettigheter i henhold til det de har innbetalt, og en ordning som tar sikte på at alle samfundsborgere så vidt mulig skal nyte godt av samfundets fremskritt som de alle har bidratt eller bidrar til».

Folketrygdlovens pensjonsordning fra 1967 kombinerte systemene: grunnpensjon, særtillegg og forsørgertillegg fulgte prinsipper om sosial utjevning og solidaritet, mens tilleggspensjonene fulgte forsikringsprinsipper. Etter 1967 gikk utviklingen lenger bort fra forsikringsmodellen. Den enkeltes inntektsnivå i yrkesaktiv alder fikk redusert betydning for pensjonsnivået.

Pensjonsreformen var en politisk helomvending, men ingen presenterte oss for valget mellom skattesystem og forsikringssystem. Erna Solberg og Jens Stoltenberg slo i fellesskap bare fast at forsikringsmodellen med «tettere og klarere sammenheng mellom livslønn og pensjon» var mer rettferdig enn den gamle alderspensjonen. Hvor mange ville vært enige om de var blitt spurt? Forsikringsmodellen krever at alle års inntekt skal telle («alleårsregelen»), ikke bare de tjue beste som før («besteårsregelen»). Det vil øke forskjellene mellom dem som har et langt yrkesliv med fulltidsjobb, og dem som har hatt deltidsjobber eller perioder med arbeidsuførhet. Er det rettferdig?

Den nye alderspensjonen skal underreguleres i forhold til lønnsveksten. Over tid vil det gi økende forskjeller mellom alderspensjonister og yrkesaktive. «Dermed forlates prinsippet fra folketrygdloven av 1966 om at pensjonistene fullt ut skulle bli delaktige i den alminnelige velferdsøkningen i samfunnet», skriver jussprofessor og trygderettsekspert Asbjørn Kjønstad i Jussens venner 2:2012. Er det rettferdig?

Hva vil skje med dem som ikke lenger har råd til å gå av tidlig? Hva vil skje med lavtlønte deltidsarbeidende (kvinner) som må arbeide lenger for å oppnå det nye minstenivået for pensjon? Sammenhengen mellom pensjonering og helse er undersøkt i en studie av nesten 15.000 arbeidere ved det nasjonale franske gass- og elektrisitetsverket (Westerlund m.fl. Lancet 374:2009). De hadde langt lavere pensjonsalder enn i Norge, 98 prosent fikk alderspensjon før 60 år. Likevel var dårlig helse langt vanligere før pensjon enn etterpå, og gevinsten var aller størst for dem som hadde slitsomme arbeidsforhold. Disse hadde også størst forverring av helsa de siste årene før pensjon. Etter pensjon var langt færre plaget av fysisk og mental trøtthet enn før de gikk av. Her var gevinsten størst blant dem med kroniske sykdommer (Westerlund m.fl. BMJ 2010).

Forskerne konkluderte med at arbeidsforholdene for eldre arbeidstakere må legges om hvis man vil at de skal stå lenger i arbeid. Arbeidslivet i Norge er ikke blitt mer eldrevennlig etter pensjonsreformen. Hvis eldre må stå lenger i arbeid, kan derfor klasseforskjellene i helse bli større.

Hvordan var det mulig å få igjennom en reform på tvers av alle vanlige oppfatninger om rettferdighet? Trygdeforskere har pekt på noen forklaringer. Reformprosessen var så oppstykket at det var vanskelig å få oversikt over konsekvensene. Det var også flittig bruk av såkalt «kreativ uklarhet», et akademisk uttrykk for bedrag. Stortingsforliket i 2005 ga for eksempel inntrykk av at AFP-ordningen skulle videreføres, selv om et hovedmål med reformen nettopp var å bli kvitt denne ordningen.

Fagforeningene i privat sektor stolte på partifellene i regjeringen og ga avkall på AFP-ordningens gunstige førtidspensjon. I offentlig sektor sa fagforeningene nei. De forsvarte interessene til flertallet som trengte tidligpensjonen. Det heldige mindretallet med helse og arbeidsforhold til å stå lenge i jobb, kom litt dårligere ut enn i privat sektor. Slik skal solidariteten i fagbevegelsen fungere. Kampen for å forsvare den offentlige pensjonsordningen fortsetter. Den gjelder prinsipper om rettferdighet som det var stor politisk enighet om fram til 90-tallet. Den peker framover mot omkamp og klassekamp. Ekspertene bak pensjonsreformen var ikke eksperter på rettferdighet.